Inlegg med emneord yrkeskombinasjon

Etter 2. verdenskrig var det stadig flere fiskere som spesialiserte seg på dette yrket. De ble eneyrkesfiskere og andre næringer ble ikke prioritert i samme grad som tidligere, eller ikke i det hele tatt. De gikk fra en yrkeskombinasjon til yrkesspesialisering. Hvorfor?

Tidligere har det blitt hevdet at spesialisering var mer økonomisk lønnsom, noe Ottar Brox og Ståle Seierstad tilbakeviser blant annet i artikkelen ”Yrkeskombinasjonens plass i den økonomiske utviklingen av utkantstrøkene” fra 1966. Her viser han at en overgang fra en yrkeskombinasjon, eksempelvis fiske og gårdsdrift, til yrkesspesialisering innen fiske medfører et krav om produktivitetsøkning for å oppnå samme resultat som før spesialiseringen.

Kort beskrevet og hentet fra hans artikkel kan vi helt forenklet forklare det på følgende måte:

Hvis vi for enkelhetens skyld kan dele inn produksjonsmengden i en yrkeskombinasjon mellom gårdsdrift og fiske likt, slik at hver av dem tildeles produksjonsmengden 1. Sammenlagt 2 mengder. I tillegg kan vi holde ute tidvis aktuelt arbeid utenfor lokalsamfunnet (eks. anleggsvirksomhet).

Ved en overgang til yrkesspesialisering innen fiske må fiskeren nå dekke inn behovet for de tidligere selvproduserte varene fra gårdsdriften i tillegg til behovet for fisk til eget forbruk. Dette betyr at han må selge fisk for å få kontanter til å kjøpe varer for.

Vi antar at prisen fiskeren får for fisken er halvparten av prisen han må betale for varene han trenger. Det vil si at han må selge 2 mengder fisk for å kunne kjøpe 1 mengde varer.

Om man skulle gå fra yrkeskombinasjon til yrkesspesialisering måtte man dermed fiske 3 mengder for å dekke inn samme behov som tidligere ble dekket av 2 mengder i en yrkeskombinasjon (1 gårdsdrift + 1 fiske). Man fisket 1 mengde til eget bruk og solgte 2/3 av fangsten for å kjøpe 1 mengde varer som tilsvarte det som tidligere ble produsert på gårdsbruket.

Yrkeskombinasjon: 1G + 1F = 2

Yrkesspesialisering: 3F = 2

Konklusjon: Ved yrkesspesialisering krever, i følge Brox, større grad av produktivitetsøkning fordi man må produsere mer enn ved yrkeskombinasjon.

Hvis man i tillegg produserte større mengder på gårdsbruket ville det kreve desto større arbeidsintensivitet i fisket for å dekke inn samme mengde.

Eksempelvis hvis produksjonsmengden i gårdsbruket var 3G og fisket 1F (altså 4 mengder) ville en yrkesspesialisering kreve at man nå som fisker måtte produsere 7 mengder for å oppnå samme resultat. 1F til eget behov + 6F som selges for å skaffe nok varer til å dekke 3G.

Brox kaller dette økte behovet for produktivitetsøkning for konverteringstapet fordi man får mindre igjen for å selge et produkt framfor å bruke det til å dekke eget behov.

Tapet blir mindre hvis forbruket fra gårdsdriften var lite. Med andre ord hvis gårdsdriften var lite betydningsfull, og man kanskje allerede måtte dekke inn behov som denne ikke klarte å produsere nok av, ville det være enklere å spesialisere seg.[1]

Kanskje var det nettopp dette som var tilfellet i Sæløer. Gårdsdriften fikk lite å si etter 1950, og selv om noen trolig dyrket litt smått rundt om kring var det fisket som var dominerende. Med få andre valgmuligheter falt yrkeskombinasjonen gradvis bort og man fikk et lokalsamfunn av eneyrkesfiskere.

Brox og Seierstad nevner også andre faktorer som kan gjøre en overgang til yrkesspesialisering enklere:[2]

1. Når produsenten har tilgang til godt kapital-utstyr.
2. Når produsenten har liten forsørgelsesbyrde – familien er liten eller produsenten enslig.

Sistnevnte er aktuell både før, under og etter den store flyttestrømmen fra omkring 1960. Det er enklere for enslige å spesialisere seg da forsørgelsesbehovet er lavt. Samtidig er det også enklere for enslige å flytte enn for en familie, og man flytter gjerne til steder hvor forholdene i punkt 1 er bedre, samt bedre salgspriser.

En overgang til yrkesspesialisering blir dermed trolig bakgrunnen for at flere velger å flytte. Disse flytter på grunnlag av en forventning om bedre inntekter og et bedre økonomisk grunnlag.

Modell for selvforsynerens levestandard:

Til slutt vil jeg legge ved modellen Brox og Seiersted bruker for å måle selvforsynerens levestandard og som da også er utgangspunktet for å kunne definere hvorvidt en overgang fra selvforsyning/yrkeskombinasjon til yrkesspesialisering er lønnsom eller ikke.

Først selve modellen:

Selvforsynerens levestandard - Modell

Så med forklaring:

Venstre side viser forbruk av egen produksjon mens midten viser fortjeneste på salg av egenproduserte varer. Til høyre er annen kontantinntekt.

Kilde:

Brox, Ottar, and Ståle Seierstad. “Yrkeskombinasjonens Plass I Den Økonomiske Utviklingen Av Utkantstrøkene.” Statsøkonomisk tidsskrift 80, no. 2 (1966): 59-79.

[2] ——— 1966: 63