Inlegg med emneord uthavnssamfunn

Noen refleksjoner over forskjellene mellom det sørlandske uthavnssamfunn og det nordnorske fiskeværet, og en antydning om at flere uthavnssamfunn på 1900-tallet begynner å passe inn under betegnelsen fiskevær.

Jeg kommer i det følgende til å holde meg til den økonomiske tilpasningsformen som preget denne typer lokalsamfunn, men vil i utgangspunktet her ikke gå nærmere inn på forskjellene i yrkeskombinasjonene. Jeg vil kun konstatere at begge lokalsamfunntyper på 1800- og store deler av 1900-tallet normalt var preget av at man kombinerte flere inntektskilder da én enkelt næring mange ganger ikke var nok. Eksempelvis var kombinasjonen fiske og jordbruk vanlig i Nord-Norge (derav fiskerbonden), mens man langs sørlandskysten ofte kunne kombinere to eller flere næringer (sjøfart, fiske og jordbruk).

Det forekom imidlertid variasjoner av hva som ble kombinert alt etter hvilken uthavn man fokuserer på, men denne drøftingen skal jeg ikke komme inn på her. Jeg skal kun nøye meg med å konstatere at yrkeskombinasjon eksisterte i begge lokalsamfunnstyper både på 1800- og 1900-tallet.

Før jeg kommer inn på komparasjonen er det imidlertid noen punkter som må avklares.

Hva er et uthavnssamfunn og hva er et fiskevær?

Uthavn: Ifølge Dag Hundstad, som foreløpig er eneste historiker som har undersøkt utviklingen av sørlandske uthavnssamfunn i bred skala, er en uthavn definert som

1. en havn som ikke har formelle ladesteds- eller kjøpstadsrettigheter,
2. med høy anløpsfrekvens av seilskip, og
3. som ligger i umiddelbar nærhet til leia.[1]

Sistnevnte krav fordrer at stedet ikke ligger inne i fjorden, men i fjordens ytterkant, enten på fastlandet eller på en øy. Definisjonen har likevel ingen krav om en fastboende befolkning. Dermed kan en uthavn gjerne være aktiv selv om det ikke vokser fram bebyggelse rundt den.

Uthavnssamfunn: Et uthavnssamfunn stiller nødvendigvis krav til en fastboende befolkning. Hundstads krav, foruten de som ble presentert i forbindelse med uthavnen, er at det i uthavnssamfunnene er

1. 1. få som baserer seg på jord- og skogsbruk, og at
2. 2. over halvparten har sitt yrke innen sjøfart eller losing.

Fiske er dermed ikke nevnt.

Denne definisjonen av et uthavnssamfunn opphører for mange steder utover 1900-tallet, men tilknytningen til sjøfart var likevel så sterk mange steder at disse ikke kunne betegnes som fiskevær. For å hindre at stedene havner mellom to stoler har jeg derfor i mitt arbeid valgt å redusere definisjonen slik at kravet om frekvent anløp av skip faller bort.

Fiskevær: Der uthavnssamfunnet baserer seg på de maritime næringene er det fiske og fangst som dominerte fiskeværene.[2] I motsetning til uthavner er det, i følge historiker Randi Rønning Balsvik, et begrep som kan brukes om mange slags samfunn, store og små, byer og mindre steder:

-       Der flesteparten var tilknyttet fiskerier, men ikke er det lenger.

-       Der fiskerier fortsatt er viktigste levevei selv om andre aktiviteter, både i forhold til arbeid og fritid, er kommet til.[3]

Avgrensning: Siden betydningen av begrepet uthavnssamfunn, etter min mening, endret noe seg over tid kommer jeg til å legge hovedvekt på  1800-tallet, men samtidig følge endringene utover 1900-tallet.

1800-tallet blir mest sentralt fordi dette kan betegnes som uthavnssamfunnenes storhetstid, men 1900-tallet blir også viktig fordi de fleste uthavnssamfunn måtte søke nye økonomiske tilpasningsformer.

Sammenligningsgrunnlaget endres dermed over tid, og spørsmålet er om oppgaven bør avgrenses til det Hundstad kaller det ”klassiske uthavnssamfunnet” som i realiteten kun eksisterte på 1800-tallet, eller om vi også bør ta med ”omskoleringsperioden” utover 1900-tallet? Jeg har i denne oppgaven valgt å trekke med begge former for uthavnssamfunn og økonomiske systemer i komparasjonen med fiskevær. Til slutt vil jeg også kort se på overgangen mange uthavnssamfunn fikk, særlig etter 2. verdenskrig, hvor betegnelsen sørlandske fiskevær blir treffende.

1800-tallet: Det klassiske uthavnssamfunnet og fiskeværet

Utover 1700- og 1800-tallet kom framveksten av uthavnssamfunnene. Hundstad mener denne utviklingen ikke kan forklares på bakgrunn av naturressursgrunnlaget. På slutten av 1800-tallet var det få som var selvforsynte på jordbruksprodukter, og fiske stod trolig lavere i kurs enn maritime næringer.

For de uthavnene som hadde gode havner var det imidlertid muligheter for en vellykket økonomisk tilpasning til skipsfarten. Det var ofte ikke bare de yrkesaktive men gjerne hele husholdet som dro nytte av skipstrafikken. Man tjente penger ved å tilby tjenester ovenfor mannskapet på de anløpte skipene. Uthavnssamfunnet ble dermed et servicesamfunn. Tjenestene kunne være alt fra bakerier til havariverft. Hele samfunnet ble dermed tilpasset seilskipsfarten på 1800-tallet.

Felles for disse uthavnssamfunnene var også en sosial lagdeling med den maritime yrkesgruppen øverst, tronet av skipperne, rederne, losoldermenn og handelsborgere, mens fiskere, dagarbeidere og andre som ikke var direkte tilknyttet det maritime tilpasningsmønsteret havnet i nedre del av den sosiale rangstigen.[4]

Akkurat som hele uthavnssamfunnet var tilpasset de maritime næringene fremstår fiskeværenes tilpasning til fiskenæringen som omtrent like gjennomgripende for lokalsamfunnet. Aktivitetene tilknyttet fiskeriene var mangeartede, og det fantes gjerne en rekke servicetjenester foruten foreningsliv.

De aller fleste hushold var i større eller mindre grad delaktige i fiskeritilknyttede aktiviteter. Fiskeværet kan dermed sees på som et system av fiskebåter, fiskebruk, hushold og serviceinstitusjoner.[5] Systemet skapte gjensidig avhengighet. På samme måte ser vi at uthavnssamfunnene oppfylte behovene til de ankommende seilskipene, samtidig som de selv var avhengige av at det stadig kom nye skip. Dette systemet av gjensidig avhengighet er også referert til av Ottar Brox som et lokalt sysselsettingssystem.[6]

Fiskeværet var mindre sårbare økonomisk enn uthavnssamfunnet da de ikke var avhengige av et eksternt marked (seilskipsfarten). Markedet for dem var lokalt og dermed mindre utsatt for svingninger i etterspørsel, men servicetjenestene kunne på den andre siden heller ikke forvente en plutselig stigning i etterspørselen. I tillegg var alltid faren for svikt i ressursgrunnlaget til stede.

Den maritime monokulturs fall:

Mot slutten av 1800-tallet ble det økonomiske systemet i uthavnssamfunn tilpasset seilskipsfarten rammet.

1. gradvis utbredelse av dampmotor som utkonkurrerte seilskipene,

2. krav om nye kunnskaper for å kunne utføre reparasjoner på dampskipene

3. samt produksjon av stadig større seil- og dampskip som igjen krevde større havner enn mange uthavner kunne tilby

Kombinasjonen av disse utkonkurrerte i stor grad uthavnene, og skipene søkte nå heller inn til byene inne i fjordene ettersom dampmotoren ikke lenger gjorde dem avhengige av vind.

Uthavnssamfunnene som var ensidig tilpasset seilskipsfarten måtte nå søke andre økonomiske tilpasninger, det samme var ofte tilfellet for uthavnssamfunn som ikke hadde gode havner, men som hadde stor grad av yrkesaktive sjøfolk. Når redervirksomheten gradvis forsvant fra uthavnsamfunnene ble det vanskeligere å få hyre.

På 1900-tallet utviklet uthavnssamfunnene seg i to retninger: Utenriks og kombinasjonen kystfart-fiske.

1900-tallet: Fra uthavnssamfunn til fiskevær:

I det klassiske uthavnssamfunnet på 1800-tallet var skillet mellom det sørlandske uthavnssamfunn og nordnorske fiskeværet skarpt da begge var ensidig og gjennomgripende økonomisk tilpasset ulike næringer.

På 1900-tallet forsvant Hundstads rendyrkede uthavnssamfunn nettopp på grunn av at grunnlaget for den tidligere økonomiske tilpasningen (seilskipsfarten) falt bort.

I kjølvannet av det rendyrkede uthavnssamfunn dukket det opp et samfunn hvor røttene til sjøfarten (og da utenriksfart) stakk dypt, og hvor fiske, som det ofte var lite tradisjon for i et samfunn preget av skipperkultur, ikke ble utbredt. Denne type uthavnssamfunn hadde gjerne lenge en høy andel av yrkesaktive sjømenn.

I uthavnssamfunn hvor skipperkulturen ikke hadde satt like dype røtter kom ofte en gradvis overgang til fiskenæringen. I tillegg ble kystfart mer aktuelt som en kombinasjon med fiske. Fisket fikk stadig større økonomiske betydning for disse uthavnene, og man kan eksempelvis i Korshavn og Sæløer i dagens Lyngdal kommune gradvis overgang til en ensidig tilpasning til fisket, og en befolkning som deltar i de ulike fiskeritilknyttede aktiviteter som typisk er betegnende for det økonomiske systemet i fiskeværet.

Hundstad mener imidlertid at det også er grunn til å tro at det gamle verdihierakiet i uthavnssamfunnene falt bort, og at yrkesfiskeres sosiale status dermed steg. Dermed mener han at det også i uthavnssamfunn tidligere preget av skipperkultur kunne komme en overgang til fiskenæring.

Oppsummert:

1. Det sørlandske uthavnssamfunnet og det nordnorske fiskeværet framstår dermed opprinnelig som to monokulturer tilpasset ulik næring (altså maritim næring og fiskenæring).
2. For begge steder var systemet gjennomgripende. Dvs at de fleste deler av samfunnet på en eller annen måte var tilknyttet det.
3. Begge er også basert på et system basert på gjensidig avhengighet (ressurs – tjeneste eller varer – tjeneste). Hvis en av sidenes avhengighet ble endret ville også den andre siden falle fra. Det var dette som skjedde da den maritime monokulturen til uthavnssamfunnene falt sammen.
4. Etter bortfallet stod fortsatt de maritime næringene sterkt i mange uthavnssamfunn, mens andre uthavnssamfunn igjen gradvis gikk over til fiskenæringen og dermed nærmet seg kraftig det nordnorske fiskeværet.

Brox, Ottar. “Avfolkes Utkant-Norge?” et forsøk på å føre konsolideringsdiskusjonen videre no. nr.6 (1982): S.381-85.

Hundstad, Dag. “Sørlandske Uthavnssamfunn: Fra Maritime Monokulturer Til Fritidssamfunn.” [D. Hundstad], 2004.

Niemi, Einar, Christine Smith-Simonsen, and Randi Rønning Balsvik. Det Hjemlige Og Det Globale: Festskrift Til Randi Rønning Balsvik. Oslo: Akademisk publisering, 2009.

[2] ——— 2004: 8

[3] Einar Niemi, Christine Smith-Simonsen, and Randi Rønning Balsvik 2009: 386

[4] Dag Hundstad 2004: 77

[5] Einar Niemi, Christine Smith-Simonsen, and Randi Rønning Balsvik 2009: 386

[6] Ottar Brox 1982: 383