Inlegg med emneord Sæløer
Når et utkantsamfunn mister sin livskraft
Skrevet av Leif Daland i Uthavnsprosjektet den 5. februar, 2010
Før vi starter: Hva er livskraft, og hva gjør et samfunn livskraftig?
Ordet livskraft leder oss til å tenke på vilje til fortsatt eksistens eller livsgnist. Det har også blitt omtalt som “Liv laga”, men før jeg begynner å lage en definisjon på dette uttrykket skal jeg heller forholde meg til en mer formell definisjon av et livskraftig lokalsamfunn:
“Livskraft blir et kulturelt fenomen som studeres gjennom å se på hvordan ulike aktørgrupper forhandler om stedets videre muligheter som bosted [...] Det er dermed en kobling mellom livskraft og begrepene identitet og tilhørighet”.[1]
Kort kan man si at stedets livskraft henger sammen med hvor sterkt lokalbefolkningen føler for stedet og ønsker å arbeide for å fortsatt kunne bo her tross motbør.
Da Allan Sunde og Nordlandsforskning i 1992 publiserte arbeidsnotatet “Når folk og fisk svikter”, var det helst med tanke på nordnorske utkantsamfunn. Likevel kan begrepet uten videre brukes om sørlandske uthavner og utkantsamfunn.
I årene etter 2. verdenskrig var fortsatt de fleste uthavner mellom Lindesnes og Lista fulle av det man kan definere som livskraft. I Sæløer gikk man i sterkere grad over til fisket, og i Korshavn bygget man ut fiskeindustri på 60-tallet. Loshavn og Eikvåg var uthavnene med minst optimisme knyttet til seg. Disse samfunnene hadde en gjennomgående befolkningsnedgang som hadde vart gjennom det meste av 1900-tallet. Rundt 1950 var samfunnene rammet av forgubbing, og lite kunne hindre folk fra å fortsette å flytte fra stedet.
I Sæløer var det imidlertid optimisme knyttet til stedet. Befolkningen økte, flere barn ble født enn noen gang tidligere. Fisket var godt. Rundt 1950 var det få eller ingen som trodde at oppgangen ville endre seg den nærmeste tiden. I alle fall ikke så tidlig og så kraftig. Etter 1960 ble imidlertid befolkningen i Sæløer satt på en rekke prøvelser som skulle komme til å rokke ved den tidligere optimismen og samtidig redusere stedets livskraft.
Når enkeltmennesker eller familier velger å flytte eller bli værende er det visse faktorer som blir avgjørende. Inntekt var helt klart en viktig årsak. Helt enkelt kan man si med Anders Dedekams egne ord at ”tankegangen er at inntekten er et mål på den levestandard familien kan oppnå”.[2] Med andre ord hvis levestandarden blir forringet lokalt, eller hvis forskjellen mellom lokalsamfunnet og levestandardene familien har mulighet til å oppnå ved å flytte blir stor nok kan dette medføre at man ser seg nødt til å flytte. Når stadig flere flytter, enten på grunn av inntekt, dårligere kommunikasjon, eller andre årsaker som forringer livet i uthavnen vil samfunnet krympe.
Sæløer som eksempel: Uten varierte næringer hadde ikke ungdommen her store muligheter til å få arbeid, og man flyttet gjerne ut. Antall barn ble lavere og skolen ble nedlagt ned. Læreren flytter og butikken legges ned (læreren drev butikken de siste årene før han flyttet). På 1970-tallet bodde det for få mennesker her ute til at en ny butikk kunne startes opp igjen, og flere flyttet. Vi får en dominoeffekt. Snart var det nesten kun eldre som fortsatt var boende her ute.
Vi ser dermed at livskraften til stedet gradvis minker. Den minker i takt med at stadig færre er villige til å kjempe for goder i form av bedre kommunikasjon og utbygging av industri. Når befolkningen minker blir Sæløer stadig mindre prioritert politisk, og når skolen legges ned blir man henstilt til å sende barna til Korshavn, noe som trolig var en katalysator for flytting mellom Sæløer og Korshavn.
Dette var kun noen tanker rundt livskraft og uthavner, og må ikke sees på som fullstendig. Jeg legger også ved et tankekart av de viktigste betingelsene for et livskraftig lokalsamfunn:
Et tankekart over de viktigste betingelsene for et livskraftig lokalsamfunn
Dedekam, Anders, Om utkanene i velferdssamfunnet, Informasjonshefte nr.2 – 1978, Møre og Romsdal Distriktshøgskole, Molde
Sande, Allan. Når Folk Og Fisk Svikter: Om Levekraftige Lokalsamfunn I En Tid Med Kvoteregulering,Strukturrasjonalisering I Fisket Og Befolkningsmessig Nedgang I Utkantstrøk, Nf-Arbeidsnotat. [Bodø]: Nordlandsforskning, 1992.
[1] Allan Sande 1992: 2
[2] Anders Dedekam 1978: 17
Husene i Sæløer blir fraflyttet (1960 – 1998)
Skrevet av Leif Daland i MOH, Uthavnsprosjektet den 12. november, 2009
Selve fraflyttingen fra Sæløer setter virkelig i gang etter 1960. Mellom 1960 og 1970 synker befolkningen fra 90 til 60 personer, eller en nedgang på 1/3 av befolkningen. Selv om menneskene flytter tilsier dette ikke automatisk at husene blir tomme. Å forlate et hus som ikke kommer til å bli benyttet som helårsbolig lenger er noe som for meg framstår som mer drastisk og alvorlig enn tidligere utflyttinger.
Sæløer har som de fleste uthavner lenge opplevd at mennesker herfra har flyttet ut. Årsaken er rett og slett at stedet har geografiske begrensinger som tilsier at det ikke kan bo mange mennesker her ute. Etter 1960 ser vi imidlertid ikke bare en utflytting, men en direkte fraflytting i store bølger som truer med å avfolke uthavnen.
Alvorlighetsgraden av denne fraflyttingen kan vi merke tydeligere ved å studere årstallene de enkelte husene ble forlatt. En samlet oversikt hvor fraflyttinger fra boliger er samlet sammen og summert opp for hvert femte år gir en god indikator på den mest intense fraflyttingsperioden. Jeg har i den følgende oversikten satt opp både antall hus som ble fraflyttet, men også når disse husene ble solgt ut av familien som feriehus.
| Boliger | Fraflyttet | Solg som feriehus* |
| 1961 – 1965 |
1 |
|
| 1966 – 1970 |
1 |
|
| 1971 – 1975 |
6 |
3 |
| 1976 – 1980 |
1 |
2 |
| 1981 – 1985 |
6 |
2 |
| 1986 – 1990 |
1 |
1 |
| 1991 – 1995 |
1 |
|
| 1996 – 2000 |
1 |
|
| *Ikke lenger i familiens eie | ||
Ut fra dette ser vi at første halvdel av 70-tallet og første halvdel av 80-tallet skiller seg ut ved at 6 hus i hver periode (til sammen 12 hus) ble fraflyttet. Dette trenger ikke nødvendigvis tilsi at flyttestrømmen i samme periode var på sitt høyeste, men det gir en indikator på at strømmen enten er sterk eller at avfolkningen er nærmest komplett. Ved inngangen til 1970 var det fortsatt 60 personer igjen i Sæløer. Nedleggelsen av skole og butikk i 1971 samt ferdigstillelsen av broen mellom Revøy og Lundegård bidro imidlertid til en kraftig flyttestrøm i 70-årene. At 6 hus blir fraflyttet i første halvdel av 70-tallet indikerer for meg at det var i denne perioden strømmen var sterkest.
Fraflyttingens mønster:
Ved å studere årene de enkelte husene ble fraflyttet på et kart kan vi se om vi kan finne mønstre for fraflyttingen:
Ut fra denne oversikten kan jeg observere at to klynger av hus skiller seg ut fra mengden. Øverste på vestre øy er samtlige hus blitt fraflyttet mellom 1972 og 1977. Nede på østre øy har husene stort sett blitt fraflyttet mellom 1982 og 1989. Av disse husene som ligger nærmest midten nede på kartet har fraflyttingen av fire hus skjedd mellom et tidsrom på 3 år. Ut fra dette kan jeg ikke fastslå noen årsak til denne tidsmessige tette fraflyttingen mellom nærliggende hus. At naboskap/vennskap og/eller familie i nærheten flytter kan imidlertid trolig påvirke ens egen beslutning om å ville bli værende eller flytte selv.
Uthavnene som marginale samfunn
Skrevet av Leif Daland i MOH, Uthavnsprosjektet den 11. november, 2009
Var uthavnene mellom Lindesnes og Lista marginale samfunn? For uthavnene i mitt utvalg (Sæløer, Korshavn, Loshavn og Eikvåg) var det mange ulike utviklingstrekk gjennom 1900-tallet, og man tilpasset seg eksterne forhold på forskjellig vis. Også befolkningsutviklingen var ulik for stedene (selv om Loshavn og Eikvåg her er regnet som ett sted).
På enkelte områder var imidlertid likheten stor. Alle steder var eksempelvis sterkt knyttet til sjøfart og fiske, og hadde i min avgrensede periode (1900 – 1970) storparten av de yrkesaktive mennene knyttet til disse næringene. Gårdsbruk var likevel noe de fleste hadde. Selv om det ikke var mulighet til å dyrke stort ble det dyrket der det var mulig. Mange hadde sauer og høns, og enkelte hadde kyr.
Hva har så dette med et marginalt samfunn å gjøre? Forklaring følger.
Historikeren Ottar Brox har betydd mye for forskningen på distriktsavfolkningen i Nord-Norge. I boken Sosiale endringer i marginale bygdesamfunn: en komparativ analyse skrev Brox at marginale samfunn gjenkjennes ved ”et svakt og ensidig næringsgrunnlag med begrensede muligheter både i jordbruket og i andre næringer. Et ugunstig næringsgrunnlag kombinert med avsides beliggenhet hindrer fremgangen”.[1] Et marginalt samfunn tar ikke i like stor grad i bruk nye teknologiske muligheter. Dette kan for det første være fordi det ikke er mulig å nytte dem. Eksempelvis er ofte utstyr som traktorer eller tilsvarende maskiner som kan lette gårdsdriften ikke mulig å benytte i uthavnene da det (1) er vanskelig å frakte dem ut hvis uthavnen ikke er landfast og tilknyttet med vei, (2) de oppdyrkede områdene ligger kanskje utilgjengelig og et godt stykke fra husene, og (3) hvis man skulle ha klart å frakte utstyret his vil det oppdyrkede området vanligvis være for lite til at denne type maskiner vil ha en nytteverdi. Teknologi har imidlertid blitt tatt i bruk i andre næringer. Eksempelvis fiske. Men også her lå det begrensninger, og da kommer vi til andre årsak. For det andre finnes det ikke like stor tilgjengelig arbeidskraft og ekspertise til å utnytte all tilgjengelig teknologi. Det blir stadig mindre folk i disse samfunnene og det blir dermed vanskelig å bygge opp en større industri på noen av stedene. Stedet som kom best ut av dette regnestykket var Korshavn som blant annet hadde fiskernes salgslag fra midten av 40-tallet med en rekke arbeidsplasser, og var trolig medvirkende faktor til oppgangen noen år senere.
Syv kjennetegn for marginale samfunn:
Selv om et marginalt samfunn kan karakteriseres som et sted med et ensidig næringsgrunnlag og som ikke utvikler seg videre betyr ikke dette at det ikke finnes flere kjennetegn som passer. Brox nevner til sammen 7 kjennetegn,[2] og jeg skal ta for meg disse punkt for punkt og ende opp med å se i hvilken grad disse passer for uthavnene.
- Over 60% av yrkesbefolkningen i jordbruk, dyrehold og fiske:
Hvis vi kombinerer yrkesaktive med gårdsdrift og fiske som hovednæring får vi følgende utvikling mellom 1900 og 1970:
Primærnæringene gårdsdrift og fiske er slått sammen og viser utviklingen i uthavnene mellom 1900 og 1970.
- Stor befolkningsnedgang:
Ved å ta en titt på figuren unger kan vi se at samtlige uthavner opplever større befolkningsnedgang i perioden, men ikke alltid samtidig:
Befolkningsutviklingen i uthavnene mellom 1900 og 1970.
Mens befolkningen i Loshavn/Eikvåg gjennomgående var i nedgang i perioden var situasjonen annerledes i Korshavn og Sæløer. Korshavns befolkning gikk i bølger fram til 1946. Deretter falt den jevnt til 1960. For Sæløer var det nærmest motsatt. Befolkningen gikk riktignok tilbake fram til 1930, men de neste 30 årene var preget av en solid befolkningsøkning. I 1960 skilte Korshavn og Sæløer kun 13 personer. Korshavn var fortsatt størst, men det kunne se ut som om Sæløer ville passere Korshavn før 1970 hvis samme utviklingen fortsatte. I 1970 hadde imidlertid utviklingen snudd på hodet. Korshavn økte befolkningen mens Sæløer fikk redusert antall bofaste med 1/3. Jeg skal ikke gå inn på hvorfor her, men kun konstatere at befolkningsnedgang fant sted innenfor samtlige uthavner. Imidlertid må det også nevnes at Korshavn endrer nedgangen til en oppgang som varer til og med 1980 hvor befolkningen er mye høgere enn den opprinnelig var i 1900.
- Liten bruksstørrelse i jordbruket:
Dette kjennetegnet er trolig passende for de fleste uthavner langs kysten, og i alle fall for uthavnene i mitt utvalg. I Loshavn/Eikvåg og Sæløer finnes det ikke større sammenhengende jordlapper, kun små teiger. I Korshavn er forholdene bedre, men det er fortsatt i beste fall tilfeller av mindre småbruk. Få kunne være selvforsynte gjennom gårdsdriften, og måtte kompensere med tilleggsinntekter gjennom det som har blitt kjent under betegnelsen mangesysleri. Med andre ord hadde man gjerne en fot innenfor andre næringer i tillegg til gårdsdrift. Dette var normalt fiske eller sjøfart. Den utbredte graden av binæringer i første del av 1900-tallet viser at man ikke kunne klare seg med gårdsdrift alene, og bekrefter samtidig at bruksstørrelsen dermed var for liten.
- Lav produktivitet og inntektsnivå:
Det er lite investering og industrioppbygging å spore i perioden. Målet var i kunne brødfø familien og samtidig i større grad være selvforsynte. Arbeidet var sesongbasert med ulik grad av arbeidsintensivitet. Studier fra Nord-Norge viser at det var enklere å klare seg i utkantene hvis man holdt seg til primærnæringene og samtidig klarte å holde seg noenlunde selvforsynt. Hvis i stedet fikk seg fast arbeid utenfor samfunnet ble det med en gang vanskeligere. To elementer påvirker denne endringen. For det første må man bruke mer tid på pendling. Enkelte måtte reise et godt stykke for å komme på arbeid. Det var tilfeller av at man reiste til Kristiansand og utførte veiarbeid her gjennom uken for deretter å returnere i helgene. En kortere, men likevel relativt lang vei var de arbeidere som, etter å ha forlatt fisket eller sjøfarten, fikk jobb på Elkem Aluminium på Lista. Her var Loshavn/Eikvåg unntatt denne problemstillingen da Elkem praktisk talt var nabo til uthavnene.
For det andre kunne det, ved en overgang fra naturalhusholdning til pengehusholdning, bli vanskeligere å holde på standarden man var vant med. Et arbeid utenfor uthavnen kunne i verste fall medføre at man ikke lenger hadde tid til å fiske eller drive gården som før. Dette gikk dermed på bekostning av egenproduksjonen, og de manglende produktene måtte dermed kjøpes i butikken. Selv om man tjente bedre i jobben kunne man gjerne ende opp med å få dårligere råd til mat enn man hadde hatt i naturalhusholdningen. Ottar Brox sammenlignet to husholdninger bosatt på samme sted i en utkant Nord-Norge. Den ene familien hadde naturalhusholdning mens den andre hadde gått over til pengehusholdning. Ellers var situasjonen og familiestrukturen lik. Han kom fram til at nettopp husholdet tilknyttet naturalhusholdningen var best tilpasset livet på stedet selv om det andre husholdet hadde mye bedre inntekt. Følgende er at en overgang til pengehushold kan vanskeliggjøre en fortsatt eksistens i uthavnen, og dermed virke som en push-faktor.
- Lav teknologisk utvikling:
Som tidligere nevnt var det få muligheter til å gjøre bruk av den teknologiske utviklingen innen jordbruket på grunn av de ofte små og utilgjengelige jordlappene i uthavnene. Det var i senere tid tilfeller av at man leide inn maskiner som skulle forenkle arbeidet, men det var få innkjøp. Innen fisket var man i motsetning flere steder gode til å ta i bruk motoren i fiskefartøyene. Det var særlig i 30-årene at overgangen til motor skjøt fart, og omtrent 30 år senere begynte siste generasjons fiskere å ta i bruk sonarteknologien for å lokalisere fisken bedre. På den tiden var det imidlertid for sent for Sæløer, og mange av disse unge fiskerne slo seg ned i Korshavn. En større andel av menn som flyttet til Korshavn mellom 1960 og 1970 var eller ble fiskere i perioden.
- Liten påvirkning/kontroll på politiske beslutninger:
Før kommunesammenslåingen hadde Loshavn/Eikvåg en egen representant i kommunestyret i Vanse og kunne på den måten holde seg oppdatert og øve en viss kontroll på hva som skjedde. Det forelå her ikke utbredt motstand mot selve kommunesammenslåingen i 1965, selv resultatet var at de mistet sin representant. Uthavnene hadde lenge ønsket å være tilknyttet byen Farsund i stedet for Vanse. Kirkelig lå de allerede under Farsund, og nærheten gjorde det mer naturlig.Det er fortsatt noe uklart hvorvidt Korshavn og Sæløer hadde samme grad av innflytelse i Austad som Loshavn/Eikvåg, men her forelå det noe missnøye med sammenslåingen da de følte solidaritet med gamlekommunen. De hadde imidlertid vært nedprioritert og det hadde vært langt mellom de tilkjente midler. Særlig følte man at skolen i Sæløer var lite prioritert.
Etter sammenslåingen i 1963 er det vanskelig å si om man hadde bedre forutsetninger for påvirkning, men folkeskolelærer i Sæløer Frode Karlsen engasjerte seg i politikken og ble en pådriver for en molo som skulle knytte de to øyene, som utgjør Sæløer, sammen. Til dette fikk de tilkjent midler. I forbindelse med denne utbyggingen fikk de også tilgang til vann. I samme tidsperiode fikk de også midler til å bygge gangvei mellom husene i havnen. Denne måtte riktignok bygges på dugnad. Det kan virke som om uthavnene i stor grad var nedprioritert i perioden og var kun prisgitt enkelte politiske pådrivere på stedene. Et godt eksempel på at det var mulig er den overnevnte plutselige utbyggingen i Sæløer på slutten av 1960-tallet. Midt inne i en periode med fokus rundt sentralisering. Det viste seg imidlertid at denne siste satsingen ikke kunne stoppe fraflyttingen.
- Avsides beliggenhet:
Dette kjennetegnet er det ikke vanskelig å slutte seg til i dag. Uthavnene ligger langt fra de sentrumsnære områdene. Loshavn og Eikvåg er de som i dag ligger nærmest et sentrum. Man kan faktisk si at kommunesammenslåingen medførte at de fikk en mer sentrumsnær tilknytning. For Korshavn og Sæløer medførte kommunesammenslåingen at deres beliggenhet havnet ytterligere ut i periferien.
Tidligere var denne beliggenheten sentral da trafikken stort sett gikk sjøveien. I dag går trafikken for det meste langs landeveien, noe som ble kraftig forsterket ved introduksjonen av personbilen. Det var også denne avsides beliggenheten som medførte at man begynte å flytte fra uthavnene. Med nedgangen i de tradisjonelle yrkene og utsikter til bedre betalte jobber på fastlandet gjorde at mange valgte å flytte ut. Med en synkende befolkning ble også stedet nedprioritert av kommunene og skoletilbudet ble fjernet på flere steder, bortsett fra Korshavn. Når butikken også måtte legge inn årene på grunn av liten avkastning ble livet stadig mer tungvint, og man måtte stadig legge av sted i ærender eller frakte ungene til skolen. Dette medførte en stadig økende fraflytting.
Vi ser at Korshavn som er uthavnen med høyest andel innen gårdsdrift og fiske ved århundreskiftet med 52,6 %. Korshavn har gjennom perioden hatt den jevneste fordelingen mellom næringene. Etter Korshavn følger Loshavn/Eikvåg med 36,2 %, og Sæløer med 23,5 %. Begge sistnevnte steder hadde rundt 1900 en sterk tilknytning til sjøfartsnæringen. Loshavn/Eikvåg hadde 44,9 %, mens Sæløer lå oppe i hele 70,6 % av de yrkesaktive mennene med tilknytning til denne næringen.
Skal vi følge kjennetegnet nøyaktig vil det rundt 1900 ikke passe for noen av uthavnene. Hopper vi fram til 1946 har både Korshavn og Sæløer kommet seg over grensen på 60 %. Årsaken er begge steder en markert forskyvning av næringsstrukturen mot fisket. Sæløer har den mest markante endringen da hele 86,4 % nå har fiske som sitt hovedyrke (5,9 % i 1900). Korshavn går fra 10,5 % i 1900 til 47,5 % i 1946. Loshavn/Eikvåg opplever ingen store forskyvninger i perioden. Både fisket og gårdsbruket går noe fram på bekostning av sjøfarten, men mange går nå over i andre utradisjonelle yrker innenfor sekundær- og tertiærnæringer, og er dermed på vei bort fra primærnæringene som karakteriseres ved dette kjennetegnet.
I 1970 holder både Korshavn og Sæløer seg over grensen, mens Loshavn/Eikvåg faller drastisk under. Nå har hele 62,5 % av de yrkesaktive sitt hovedyrke utenfor både primærnæringene og sjøfarten.
Konklusjonen er at kjennetegn nummer en passer på Korshavn og Sæløer, mens Loshavn/Eikvåg aldri overstiger grensen på 60 %, og er langt på vei bort fra primærnæringene i 1970.
Hvis vi skal summere opp punktene jeg nå har gjennomgått kan vi si at:
- Sæløer trolig hadde samtlige kjennetegn, selv om punkt 4 og 5 er diskutabelt, samt at punkt 1 kun var aktuelt for deler av 1900-tallet.
- Korshavn var nok den uthavnen som har færrest kjennetegn. De som er mest aktuelle er punkt 1, 4, 5, 6 og 7. Punkt 2 er også aktuelt, men som den eneste uthavnen snur den negative trenden etter 1960. Punkt 3 er også diskutabelt da mange bruk var små og de var ingen av stor størrelse, men det var her man i sterkest grad hadde mulighet til å være selvforsynt ved gårdsdrift.
- Loshavn/Eikvåg er aktuell i de fleste punkter foruten punkt 1. I tillegg er punkt 7 diskutabel. Hvis vi regner primærnæringene som et kjennetegn når Loshavn/Eikvåg aldri over grensen på 60 % på grunn av deres tette forbindelse med sjøfarten. Dette betyr også at disse uthavnene i større grad var avhengige av inntekter og dermed hadde tatt et godt skritt bort fra naturalhusholdningen som i stor grad karakteriserte Sæløer og Korshavn. Om Loshavn og Eikvåg lå avsidesliggende er diskutabelt fordi befolkningen på Lista ligger så spredt at det trolig var mange steder på Listahalvøya som hadde like sentrumsfjern beliggenhet, og som ikke ble truet av fraflytting. Dette kan jeg ikke bekrefte, men må likevel tas i betraktning. En annen ting som er viktig å trekke inn er hvor grensen går mellom avsidesliggende og faretruende avsidesliggende.
Samtlige uthavner har en rekke kjennetegn, selv om flere av dem er diskutable. Felles for dem er imidlertid at samtlige sannsynligvis vil kunne karakteriseres som marginale samfunn uten betydelig vekst og dermed marginale. Ottar Brox påpeker at alle punktene ikke må være oppfylt for at et samfunn skal kunne defineres som marginalt, men at problemene blir større for hvert punkt som dekkes.[3] Uthavnen som skiller seg ut er Korshavn som i perioden hadde større potensial for vekst blant annet gjennom å ha en relativt stor havn som kunne utnyttes, og hadde samtidig en spredt næringsstruktur som gjorde stedet mindre sårbart i tilfelle av kriser.
Litteratur:
Brox, Ottar. (1970) Sosiale Endringer I Marginale Bygdesamfunn: En Komparativ Analyse. Ås.
[1] Brox 1970:1
[2] Brox 1970:3
[3] Brox 1970:3
Kulturell påvirkning av naturlandskap
Skrevet av Leif Daland i Ikke-Relatert, Oppgave, Uthavnsprosjektet den 10. november, 2009
Denne artikkelen er hentet fra en av mellomfagsoppgavene i historie, som jeg avla våren 2005 ved Høgskolen i Agder. Denne mellomfagsoppgaven er lagt opp til å dekke et allerede interessant område for mitt vedkommende (den historiske/kulturelle utvikling på Sæløer), men blir, etter min mening, for knapp til å stå som et ferdig resultat. Grunnen til dette er at tiden dessverre ikke tillot ytterligere tid til undersøkelser, samt at den originale oppgaveteksten ikke skulle overskride 5 sider (referanser er unntatt). Derfor er det sannsynlig at jeg vil komme tilbake til dette området for å kunne dekke mine ubesvarte spørsmål på en mer omfattende og tilfredstillende måte.
Dette vil da inngå sammen med en utvidet undersøkelse innenfor en annen mellomfagsoppgave i historie som ligger innenfor samme geografiske område. Denne tar for seg utvikling i byggestil og byggeskikk på Svinør og Sæløer, men dette skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning. Jeg skal avslutningsvis i dette fororden bare nevne at en utvidet undersøkelse vil forekomme, men da høyst sannsynlig med en geografisk avgrensning til Sæløer (Svinør blir dermed unntatt).
[--------------------------------------------]
Tema: Den kulturelle påvirkning av naturlandskapet på kysthavsøyer utenfor Vest-Agder (avgrenset til komparasjon av Sæløer utenfor Lyngdal og Svinør utenfor Spangereid og tidsperiode strekker seg fra 1500-tallet fram til vår tid).
På hvilken måte har den kulturelle påvirkningen av naturlandskapet skjedd på Sæløer, og ligner denne på utviklingen på Svinør?
Av Leif H. Daland
Innledning:
I denne artikkelen skal jeg forholde meg til to geografisk avgrensede steder. Jeg vil dele opp artikkelen min i to deler. Den første delen skal jeg presentere øya Sæløer og analysere utviklingen av den kulturelle påvirkningen av naturlandskapet her. Deretter vil jeg foreta samme analyse av Svinør og samtidig sammenligne med Sæløer.
Før jeg begynner vil jeg kort definere hva jeg mener med naturlandskap og deretter en definisjon av begrepet kulturlandskap som spiller en stor rolle i denne artikkelens innhold. For å ta det første først så baserer jeg meg på en ren leksikondefinisjon av ordet naturlandskap, og det blir ”landskap som ikke er påvirket og endret gjennom inngrep fra menneskenes side i vesentlig grad…”.[1] Kulturlandskap er et vanskeligere begrep å bruke men jeg har valgt å bruke pensumbokens definisjon på den: ”…kulturlandskap er landskap som rent fysisk er preget av menneskelig virksomhet.”[2]
Sæløer:
Stedet hvor jeg vil legge hovedtyngden av artikkelen min er på de to små øyene som utgjør Sæløer. Jeg vil heretter omtale Sæløer som én øy, altså øyen, ettersom jeg har oppfattet det slik at Sæløer-øyene har hatt så sterk tilknytning til hverandre at det har blitt sett på som et samlet samfunn. Øyen ligger ca 4 km vest for Lindesnes fyr, med tilknytning til Korshavn lenger inne i fjorden. Sæløer ligger i dag i Lyngdal Kommune. Samfunnet på øyen, i nyere tid, er konsentrert rundt en havn med inngang fra nordvest, og tidligere fra sør (søndre inngang er i dag stengt av en molo som forbinder østre og vestre Sæløer – se vedlegg 1). Det er også ruiner etter bebyggelse på Selhovden (søndre del av vestre Sæløer – se vedlegg 1), deriblant den gamle fyrvokterboligen. Det finnes også spor etter eldre bebyggelse på øya, men det skal jeg komme tilbake til.
Sæløer har for det skuende øyet liggende igjen en mengde spor av kulturell aktivitet i landskapet, og disse er det jeg skal gå nærmere inn på. Jeg skal også forsøke å fremstille denne kulturelle utviklingen på en noenlunde kronologisk måte, og slik blir det lettere å se paralleller til stedet jeg sammenligner utviklingen med, nemlig Svinør (Svinør ligger også i Vest-Agder, men på motsatt side av Lindesnes fyr, i Lindesnes kommune). Da starter jeg med å gi en fremstilling av Sæløers kulturelle utvikling og den påvirkning av naturlandskapet denne utviklingen da måtte få.
Det er dokumentert at menneskelig ferdsel og opphold på Sæløer har en lang historie. Det er funnet bosetninger fra steinalderen flere steder på øyen.[3] Det er også dokumentert ferdsel i Snorres Kongesagaer, hvor det nevnes flere kongebesøk. Første besøk ble gjort allerede i 1028 hvor Olav den Hellige lå og ventet på seilevind den førjulsvinteren: ”…i Seløyene ble de liggende lenge…”.[4] Kildene sier dessverre lite om tiden her, men det sies at han oppførte en kirke her på samme tid. Om det virkelig er en kirke er usikkert, og det er fortsatt rom for diskusjon. Sigurd Eikeland legger frem en teori om at det kan ha vært et bønnehus for pilgrimmer som ble reist i ettertid (i høy- eller seinmiddelalderen) som et minne om Olav den Hellige.[5] J.A. Wiksander refererer til et par hollandske losbøker (fra 1584 og 1608) som beskriver innseilingen til Lindesnes med en observasjon av ”den hvite kirken”.[6] Jeg har lagt ved bilde av (kirke)ruinen i vedlegg 2. Snorre nevner også et kongebesøk sommeren 1156 når kong Inge og kong Øystein møttes her og ble forlikte.[7] Ellers har flere konger ligger i Sæløer i kortere eller lengre perioder, men ingen kilder sier noe om oppholdet bortsett fra hvor lenge de oppholdt seg på stedet.
Selv om Sæløer har vært brukt som havn mot dårlig vær og i påvente av bedre bør, så har øya mest trolig ikke hatt noen fastboende i den tiden jeg har vært igjennom ovenfor, selv om det er funnet menneskelig aktivitet helt tilbake til steinalderen. Jeg har ikke kommet over noen kilder som viser fast beboelse før de første gårdene på Sæløer ble matrikulert i 1647 (Østre Sæløer[8], Selhovden[9] og Vestre Sæløer[10]). Det sannsynlige er at gårdene har vært bebodd tidligere enn dette men kildene kan ikke gi et nøyaktig svar på dette. Gårdene eller brukene har både hatt dyrehold og jordbruk. Fra årlig utsæd på Sæløer i 1668 finner vi på Vestre Sæløer: 4 naut, 6 smaler og 1 tønne korn,[11] på Selhovden: 4 naut, 4 smaler og 1 tønne korn[12] og på Østre Sæløer: 4 naut, 6 smaler og 1 tønne korn.[13] Det er stor sannsynlighet for at det i tillegg ble drevet fiske også på denne tid her ute, men det kan verken dokumenteres at skjedde eller påvises i hvilken utstrekning det kunne ha skjedd. Akkurat når det første mennesket slo seg ned som fastboende her ute er altså uvisst, men at det var et gårdsbruk er relativt sikkert. Forholdene her ute lå til rette for dette, men det var nok mest optimalt for dyrehold og fiske. Jorden er ikke mye tilrettelagt for jordbruk, og terrenget er ujevnt og inneholder mye stein. Det har blitt bygd opp rette jordlapper langs heisidene (se vedlegg 3) opp fra havnen på Vestre Sæløer, men nøyaktig hva disse har vært brukt til er usikkert. I senere tid har Sæløer (både østre og vestre pluss Selvhovden) blitt delt opp i mindre og mindre bruk. I dag teller øya 14 bruksnummer, og med tilhørende jord som har blitt oppdelt og byttet rundt får vi et kulturlandskap som er som satt tilbake til tiden før utskiftningsloven av 1857. Sæløer har tydeligvis ikke blitt påvirket i større grad av denne utskiftningsprosessen som skulle samle jorden slik at man fikk et mer effektivt jordbruk.[14] Heller ikke har man her fått en spredning av Klyngetunet (hvis man kan kalle bebyggelsen i Sæløer for nettopp dette) her ute. Grunnen til dette er vel relativ logisk i og med at jordbruket, mest sannsynlig, ikke spilte like stor rolle som fisket, og kontakten med havet var viktig. Nettopp derfor var plassering ved havet viktigere enn å bygge et hus ved et samlet jordstykke. Likevel er vel teiginndelingen det kulturelle innslaget på øya som strekker seg lengst geografisk i påvirkningen av naturlandskapet. Den mest konsentrerte delen av kulturlandskapet har vi imidlertid ved havnen hvor menneskene her ute bodde, og tilbrakte tiden når de ikke var ute på sjøen. Til sammen pluss andre menneskelige aktiviteter på øya gjennom tidene er det lite og kanskje ingenting som er upåvirket av menneskelig aktivitet på et så lite geografisk område som Sæløer er.
Før jeg går videre til Svinør vil jeg bare minne om at jeg her vil forsøke å vise til likhetstrekk i utviklingen mellom Sæløer og Svinør.
Svinør:
Svinør minner på mange måter om Sæløer, og det blir dermed naturlig å sammenligne disse to stedene. De første fellesnevnerne er beliggenheten innen samme fylke som en øy med god naturlig havn. Beliggenheten med avstand fra Lindesnes fyr gjorde at det på begge steder var behov for mennesker til å veilede skip inn i trygt farvann. Det var også losdrift som skulle prege begge steder. Svinør har blitt omtalt i dokumenter helt siden 1435 men det antas at det har bodd folk her ute fra rundt 15-1600 tallet og at disse da sannsynlig har vært loser.[15] Samtidig kan vi sammenligne med Sæløer og se at første tegn til los er en reservelos i 1801.[16] Losdrift var dermed representert begge steder men muligens senere på Sæløer. Det som jeg begynte med var havnen, og her finnes en likhet som er gjennomgående. Bebyggelsen er samlet og ligger ved sjøen[17] (se vedlegg 4). Likheten er slående, og man kan ikke se på det ene stedet uten å få relasjoner til det andre. Det som slår meg er at disse stedene har på mange måter et likt fundament, selv om det også finnes mange ulikheter.
Gårdsdriften fantes også på Svinør, og den eldste gården bæret preg av å være fra 1600-tallet.[18] Hvorvidt det var fastboende her ute allerede da er usikkert, men det kan godt ha forekommet. Fra 1675 er det derimot bekreftet beboelse her ute. Som på Sæløer er det ikke mye av dyrkbar jord på øya Svinør. Store deler av disse områdene var gammel havbunn, og måtte bli drenert med diker for ikke å bli for våt. Det ble også opparbeidet små jorder og borger opp etter heiene.[19] Her er det samme jordbruksprinsippet som man finner på Sæløer (Vedlegg 3), og viser at det som kunne brukes, måtte brukes. Jeg er usikker på hvor mye av Svinør som er påvirket av gårdsbruket i forholdt til Sæløer, men jeg mener det er sannsynlig at de fleste husstander som eide jord og ikke var strandsittere (hus uten jord) hadde en eller annen form for jordbruk. Det være seg åkerbruk eller dyrehold, eller begge deler. Erfaringene fra Sæløer sier meg at dette er en mulighet, og dermed er nok terrenget relativt likt Sæløer. Spørsmålet er da i hvilken grad det er teiginndeling eller i større grad samlet jord? Jeg vil da tippe på at teigforholdet minner mye om det vi finner på Sæløer. Småbrukerne kunne ikke her heller leve av gården, og måtte ha andre yrker i tillegg.[20] Likevel var det godt dyrehold her ute (opptil 10-15 dyr samtidig), det vil si at mange husstander hadde kyr. Jorda ble for det meste brukt til å dyrke høy til kuene, og til og med på Holmen dyrket de. Det var likevel muligheter for å kunne dyrke poteter, og sammen med kua kunne dette bli viktig for å kunne være selvberget.[21] Det var viktig å kunne forholde seg både jordbruk og fiske, for med flere matkilder led man mindre risiko for å måtte sulte i tider hvor en av matkildene gikk tom eller sviktet. Gårdsdrift foregår på Svinør i en eller annen form fram til omkring 1960.
I tillegg til gårdsdriften og fisket, fantes det andre næringer som preget øyas landskap. Man kan flere steder på øya finne skjerp som er fra flere forsøk på gruvedrift, og man hadde en utskipning av stein fra øya (selv om det er usikkert hvor på øya eller hvor den skulle derfra). Det var flere mineralsorter som det ble gravd etter. Blant annet kvarts, feltspat og muligens molybden.[22] Ellers har øya hatt et yrende liv med flere butikker, bosetning av handelsfolk, og hadde generelt større kontakt med utlandet gjennom å være midtpunktet for distriktet rundt. Her (i alle fall etter at handelsmenn med privilegier fra Kristiansand etter 1641 kom og bosatte seg der) kom skip fra utlandet (særlig Holland) og hentet blant annet trestammer til skipsbygging og bygninger.[23]
Hvis man skal forsøke å gi et svar på hvordan den kulturelle påvirkningen av naturlandskapet har skjedd på Sæløer må nevne gårdsdriften som har gjort et stort inntrykk på øya gjennom den utstrakte leggingen av steinmurer og oppbyggingen av terrasser og borger. Man kan ikke unngå å legge merke til det når man oppholder seg på stedet at det til tider minner om en gammel heiegård som har vært for isolert eller hatt for dårlig jord til at det har vært lønnsomt å samle teigene til et mer effektivt jordbruk. Jordlappene er små og mange, og det finnes ikke mange rette strekninger hvor et effektivt jordbruk kunne ha vært benyttet. Jordbruket har sannsynlig vært her like lenge som det har vært fastboende mennesker her, og det vil si fra 1600-tallet og fram til nyere tid. Kanskje fra før 1600-tallet. Til sammenligning var jordbruket på Svinør relativt likt og hadde en liknende funksjon i og med at det ikke her heller var optimalt lagt opp til dette formålet. Den mer konsentrerte kulturelle påvirkningen er selve havnen, og kan sannsynlig spores tilbake til 1700-tallet. Her var befolkningen samlet rundt det dagelige gjøremål, og her er det stedet man, i likhet med Svinør, først for øye på når man kommer til plassen. Havnen (eller uthavnen) er det kulturelle tyngdepunkt på disse to øyene, og det er her vi finner den mest utbredte påvirkningen av naturlandskapet.
Konklusjon:
Vi kan dermed si at den kulturelle påvirkningen av naturlandskapet i Sæløer har hovedsakelig skjedd gjennom tre ting: Dyrking av mark, dyrehold og fiske. Dyrking av mark og dyrehold går sammen gjennom oppdeling i teiger og grensemarkering. Det har skjedd en utvikling som i resten av Norge hvor jorden har blitt delt opp i flere og flere stykker og slik mindre og mindre jordlapper, med flere gjerder og grensemerker som preger terrenget. Det siste er fisket som nok er en stor grunn til at befolkningen her ute har samlet seg i havnen.
Sammenliknet med Svinør finner vi igjen disse likhetene, men i tillegg ser vi at Svinør har hatt flere næringer gjennom verft og gruveindustri. I tillegg har Svinør vært et midtpunkt for området rundt i motsetning til Sæløer som har vært liten i denne sammenheng.
Litteraturliste:
Achehoug og Gyldendals trebinds leksikon – bind 2(1994), Kunnskapsforlaget, Oslo
Bergh, Trond – Hanisch, Tore – Lange, Even – Pharo, Helge (2002) Norge fra u-land til i-land, Pensumtjeneste AS, Oslo
Eikeland, Sigurd (1981) Lyngdal fra istid til nåtid, Bernt Hegland AS, Flekkefjord
Gulbrandsen, Ågot – Klev, Ådne Fardal (1997) Svinør – Ryggen til Norge – Blikket mot havet, Snartrykk
Lian, Oddleif (1994) Austad I – Gard og folk, Lyngdal Kommune, Lyngdal
Sturluson, Snorre (1979) Snorres Kongesagaer – Bind 2, Gyldendal Norsk Forlag ASA, Oslo
Vedlegg: (neste side)
Vedlegg 1)
[24]
Vedlegg 2)
(Kirke)ruinen på Sæløer
Vedlegg 3)
Borger ble lagt oppover heisiden for å utnytte jorden bedre til dyrking.
Vedlegg 4)
[1] Aschehoug og Gyldendals Trebindsleksikon s.802
[2] Christensen s.202
[3] Lian s.45
[4] Snorre 2 s.65
[5] Eikeland s.100
[6] Lian s.45-46
[7] Snorre 2 s.307
[8] Lian s.48
[9] Lian s.28
[10] Lian s.59
[11] Lian s.59
[12] Lian s.26
[13] Lian s48
[14] Bergh s.38
[15] Gulbrandsen s.15
[16] Lian s.28
[17] Gulbrandsen s.32
[18] Guldbrandsen s.21
[19] Gulbrandsen s.21-22
[20] Gulbrandsen s.25
[21] Gulbrandsen s.22
[22] Gulbrandsen s.27-28
[23] Gulbrandsen s.15
[24] Lian s.46