Inlegg med emneord Loshavn

Når et utkantsamfunn mister sin livskraft

Før vi starter: Hva er livskraft, og hva gjør et samfunn livskraftig?

Ordet livskraft leder oss til å tenke på vilje til fortsatt eksistens eller livsgnist. Det har også blitt omtalt som “Liv laga”, men før jeg begynner å lage en definisjon på dette uttrykket skal jeg heller forholde meg til en mer formell definisjon av et livskraftig lokalsamfunn:

“Livskraft blir et kulturelt fenomen som studeres gjennom å se på hvordan ulike aktørgrupper forhandler om stedets videre muligheter som bosted [...] Det er dermed en kobling mellom livskraft og begrepene identitet og tilhørighet”.[1]

Kort kan man si at stedets livskraft henger sammen med hvor sterkt lokalbefolkningen føler for stedet og ønsker å arbeide for å fortsatt kunne bo her tross motbør.

Da Allan Sunde og Nordlandsforskning i 1992 publiserte arbeidsnotatet “Når folk og fisk svikter”, var det helst med tanke på nordnorske utkantsamfunn. Likevel kan begrepet uten videre brukes om sørlandske uthavner og utkantsamfunn.

I årene etter 2. verdenskrig var fortsatt de fleste uthavner mellom Lindesnes og Lista fulle av det man kan definere som livskraft. I Sæløer gikk man i sterkere grad over til fisket, og i Korshavn bygget man ut fiskeindustri på 60-tallet. Loshavn og Eikvåg var uthavnene med minst optimisme knyttet til seg. Disse samfunnene hadde en gjennomgående befolkningsnedgang som hadde vart gjennom det meste av 1900-tallet. Rundt 1950 var samfunnene rammet av forgubbing, og lite kunne hindre folk fra å fortsette å flytte fra stedet.

I Sæløer var det imidlertid optimisme knyttet til stedet. Befolkningen økte, flere barn ble født enn noen gang tidligere. Fisket var godt. Rundt 1950 var det få eller ingen som trodde at oppgangen ville endre seg den nærmeste tiden. I alle fall ikke så tidlig og så kraftig. Etter 1960 ble imidlertid befolkningen i Sæløer satt på en rekke prøvelser som skulle komme til å rokke ved den tidligere optimismen og samtidig redusere stedets livskraft.

Når enkeltmennesker eller familier velger å flytte eller bli værende er det visse faktorer som blir avgjørende. Inntekt var helt klart en viktig årsak. Helt enkelt kan man si med Anders Dedekams egne ord at ”tankegangen er at inntekten er et mål på den levestandard familien kan oppnå”.[2] Med andre ord hvis levestandarden blir forringet lokalt, eller hvis forskjellen mellom lokalsamfunnet og levestandardene familien har mulighet til å oppnå ved å flytte blir stor nok kan dette medføre at man ser seg nødt til å flytte. Når stadig flere flytter, enten på grunn av inntekt, dårligere kommunikasjon, eller andre årsaker som forringer livet i uthavnen vil samfunnet krympe.

Sæløer som eksempel: Uten varierte næringer hadde ikke ungdommen her store muligheter til å få arbeid, og man flyttet gjerne ut. Antall barn ble lavere og skolen ble nedlagt ned. Læreren flytter og butikken legges ned (læreren drev butikken de siste årene før han flyttet). På 1970-tallet bodde det for få mennesker her ute til at en ny butikk kunne startes opp igjen, og flere flyttet. Vi får en dominoeffekt. Snart var det nesten kun eldre som fortsatt var boende her ute.

Vi ser dermed at livskraften til stedet gradvis minker. Den minker i takt med at stadig færre er villige til å kjempe for goder i form av bedre kommunikasjon og utbygging av industri. Når befolkningen minker blir Sæløer stadig mindre prioritert politisk, og når skolen legges ned blir man henstilt til å sende barna til Korshavn, noe som trolig var en katalysator for flytting mellom Sæløer og Korshavn.

Dette var kun noen tanker rundt livskraft og uthavner, og må ikke sees på som fullstendig. Jeg legger også ved et tankekart av de viktigste betingelsene for et livskraftig lokalsamfunn:

Et tankekart over de viktigste betingelsene for et livskraftig lokalsamfunn

Dedekam, Anders, Om utkanene i velferdssamfunnet, Informasjonshefte nr.2 – 1978, Møre og Romsdal Distriktshøgskole, Molde

Sande, Allan. Når Folk Og Fisk Svikter: Om Levekraftige Lokalsamfunn I En Tid Med Kvoteregulering,Strukturrasjonalisering I Fisket Og Befolkningsmessig Nedgang I Utkantstrøk, Nf-Arbeidsnotat. [Bodø]: Nordlandsforskning, 1992.


[1] Allan Sande 1992: 2

[2] Anders Dedekam 1978: 17

, , , , , ,

2 Kommentarer

Uthavnene som marginale samfunn

Var uthavnene mellom Lindesnes og Lista marginale samfunn? For uthavnene i mitt utvalg (Sæløer, Korshavn, Loshavn og Eikvåg) var det mange ulike utviklingstrekk gjennom 1900-tallet, og man tilpasset seg eksterne forhold på forskjellig vis. Også befolkningsutviklingen var ulik for stedene (selv om Loshavn og Eikvåg her er regnet som ett sted).

På enkelte områder var imidlertid likheten stor. Alle steder var eksempelvis sterkt knyttet til sjøfart og fiske, og hadde i min avgrensede periode (1900 – 1970) storparten av de yrkesaktive mennene knyttet til disse næringene. Gårdsbruk var likevel noe de fleste hadde. Selv om det ikke var mulighet til å dyrke stort ble det dyrket der det var mulig. Mange hadde sauer og høns, og enkelte hadde kyr.

Hva har så dette med et marginalt samfunn å gjøre? Forklaring følger.

Historikeren Ottar Brox har betydd mye for forskningen på distriktsavfolkningen i Nord-Norge. I boken Sosiale endringer i marginale bygdesamfunn: en komparativ analyse skrev Brox at marginale samfunn gjenkjennes ved ”et svakt og ensidig næringsgrunnlag med begrensede muligheter både i jordbruket og i andre næringer. Et ugunstig næringsgrunnlag kombinert med avsides beliggenhet hindrer fremgangen”.[1] Et marginalt samfunn tar ikke i like stor grad i bruk nye teknologiske muligheter. Dette kan for det første være fordi det ikke er mulig å nytte dem. Eksempelvis er ofte utstyr som traktorer eller tilsvarende maskiner som kan lette gårdsdriften ikke mulig å benytte i uthavnene da det (1) er vanskelig å frakte dem ut hvis uthavnen ikke er landfast og tilknyttet med vei, (2) de oppdyrkede områdene ligger kanskje utilgjengelig og et godt stykke fra husene, og (3) hvis man skulle ha klart å frakte utstyret his vil det oppdyrkede området vanligvis være for lite til at denne type maskiner vil ha en nytteverdi. Teknologi har imidlertid blitt tatt i bruk i andre næringer. Eksempelvis fiske. Men også her lå det begrensninger, og da kommer vi til andre årsak. For det andre finnes det ikke like stor tilgjengelig arbeidskraft og ekspertise til å utnytte all tilgjengelig teknologi. Det blir stadig mindre folk i disse samfunnene og det blir dermed vanskelig å bygge opp en større industri på noen av stedene. Stedet som kom best ut av dette regnestykket var Korshavn som blant annet hadde fiskernes salgslag fra midten av 40-tallet med en rekke arbeidsplasser, og var trolig medvirkende faktor til oppgangen noen år senere.

Syv kjennetegn for marginale samfunn:

Selv om et marginalt samfunn kan karakteriseres som et sted med et ensidig næringsgrunnlag og som ikke utvikler seg videre betyr ikke dette at det ikke finnes flere kjennetegn som passer. Brox nevner til sammen 7 kjennetegn,[2] og jeg skal ta for meg disse punkt for punkt og ende opp med å se i hvilken grad disse passer for uthavnene.

  1. Over 60% av yrkesbefolkningen i jordbruk, dyrehold og fiske:

    Hvis vi kombinerer yrkesaktive med gårdsdrift og fiske som hovednæring får vi følgende utvikling mellom 1900 og 1970:

    Primærnæringene gårdsdrift og fiske er slått sammen og viser utviklingen i uthavnene mellom 1900 og 1970.

    Primærnæringene gårdsdrift og fiske er slått sammen og viser utviklingen i uthavnene mellom 1900 og 1970.

  2. Vi ser at Korshavn som er uthavnen med høyest andel innen gårdsdrift og fiske ved århundreskiftet med 52,6 %. Korshavn har gjennom perioden hatt den jevneste fordelingen mellom næringene. Etter Korshavn følger Loshavn/Eikvåg med 36,2 %, og Sæløer med 23,5 %. Begge sistnevnte steder hadde rundt 1900 en sterk tilknytning til sjøfartsnæringen. Loshavn/Eikvåg hadde 44,9 %, mens Sæløer lå oppe i hele 70,6 % av de yrkesaktive mennene med tilknytning til denne næringen.

    Skal vi følge kjennetegnet nøyaktig vil det rundt 1900 ikke passe for noen av uthavnene. Hopper vi fram til 1946 har både Korshavn og Sæløer kommet seg over grensen på 60 %. Årsaken er begge steder en markert forskyvning av næringsstrukturen mot fisket. Sæløer har den mest markante endringen da hele 86,4 % nå har fiske som sitt hovedyrke (5,9 % i 1900). Korshavn går fra 10,5 % i 1900 til 47,5 % i 1946. Loshavn/Eikvåg opplever ingen store forskyvninger i perioden. Både fisket og gårdsbruket går noe fram på bekostning av sjøfarten, men mange går nå over i andre utradisjonelle yrker innenfor sekundær- og tertiærnæringer, og er dermed på vei bort fra primærnæringene som karakteriseres ved dette kjennetegnet.

    I 1970 holder både Korshavn og Sæløer seg over grensen, mens Loshavn/Eikvåg faller drastisk under. Nå har hele 62,5 % av de yrkesaktive sitt hovedyrke utenfor både primærnæringene og sjøfarten.

    Konklusjonen er at kjennetegn nummer en passer på Korshavn og Sæløer, mens Loshavn/Eikvåg aldri overstiger grensen på 60 %, og er langt på vei bort fra primærnæringene i 1970.

  3. Stor befolkningsnedgang:

    Ved å ta en titt på figuren unger kan vi se at samtlige uthavner opplever større befolkningsnedgang i perioden, men ikke alltid samtidig:

    Befolkningsutviklingen i uthavnene mellom 1900 og 1970.

    Befolkningsutviklingen i uthavnene mellom 1900 og 1970.

    Mens befolkningen i Loshavn/Eikvåg gjennomgående var i nedgang i perioden var situasjonen annerledes i Korshavn og Sæløer. Korshavns befolkning gikk i bølger fram til 1946. Deretter falt den jevnt til 1960. For Sæløer var det nærmest motsatt. Befolkningen gikk riktignok tilbake fram til 1930, men de neste 30 årene var preget av en solid befolkningsøkning. I 1960 skilte Korshavn og Sæløer kun 13 personer. Korshavn var fortsatt størst, men det kunne se ut som om Sæløer ville passere Korshavn før 1970 hvis samme utviklingen fortsatte. I 1970 hadde imidlertid utviklingen snudd på hodet. Korshavn økte befolkningen mens Sæløer fikk redusert antall bofaste med 1/3. Jeg skal ikke gå inn på hvorfor her, men kun konstatere at befolkningsnedgang fant sted innenfor samtlige uthavner. Imidlertid må det også nevnes at Korshavn endrer nedgangen til en oppgang som varer til og med 1980 hvor befolkningen er mye høgere enn den opprinnelig var i 1900.

  4. Liten bruksstørrelse i jordbruket:

    Dette kjennetegnet er trolig passende for de fleste uthavner langs kysten, og i alle fall for uthavnene i mitt utvalg. I Loshavn/Eikvåg og Sæløer finnes det ikke større sammenhengende jordlapper, kun små teiger. I Korshavn er forholdene bedre, men det er fortsatt i beste fall tilfeller av mindre småbruk. Få kunne være selvforsynte gjennom gårdsdriften, og måtte kompensere med tilleggsinntekter gjennom det som har blitt kjent under betegnelsen mangesysleri. Med andre ord hadde man gjerne en fot innenfor andre næringer i tillegg til gårdsdrift. Dette var normalt fiske eller sjøfart. Den utbredte graden av binæringer i første del av 1900-tallet viser at man ikke kunne klare seg med gårdsdrift alene, og bekrefter samtidig at bruksstørrelsen dermed var for liten.

  5. Lav produktivitet og inntektsnivå:

    Det er lite investering og industrioppbygging å spore i perioden. Målet var i kunne brødfø familien og samtidig i større grad være selvforsynte. Arbeidet var sesongbasert med ulik grad av arbeidsintensivitet. Studier fra Nord-Norge viser at det var enklere å klare seg i utkantene hvis man holdt seg til primærnæringene og samtidig klarte å holde seg noenlunde selvforsynt. Hvis i stedet fikk seg fast arbeid utenfor samfunnet ble det med en gang vanskeligere. To elementer påvirker denne endringen. For det første må man bruke mer tid på pendling. Enkelte måtte reise et godt stykke for å komme på arbeid. Det var tilfeller av at man reiste til Kristiansand og utførte veiarbeid her gjennom uken for deretter å returnere i helgene. En kortere, men likevel relativt lang vei var de arbeidere som, etter å ha forlatt fisket eller sjøfarten, fikk jobb på Elkem Aluminium på Lista. Her var Loshavn/Eikvåg unntatt denne problemstillingen da Elkem praktisk talt var nabo til uthavnene.

    For det andre kunne det, ved en overgang fra naturalhusholdning til pengehusholdning, bli vanskeligere å holde på standarden man var vant med. Et arbeid utenfor uthavnen kunne i verste fall medføre at man ikke lenger hadde tid til å fiske eller drive gården som før. Dette gikk dermed på bekostning av egenproduksjonen, og de manglende produktene måtte dermed kjøpes i butikken. Selv om man tjente bedre i jobben kunne man gjerne ende opp med å få dårligere råd til mat enn man hadde hatt i naturalhusholdningen. Ottar Brox sammenlignet to husholdninger bosatt på samme sted i en utkant Nord-Norge. Den ene familien hadde naturalhusholdning mens den andre hadde gått over til pengehusholdning. Ellers var situasjonen og familiestrukturen lik. Han kom fram til at nettopp husholdet tilknyttet naturalhusholdningen var best tilpasset livet på stedet selv om det andre husholdet hadde mye bedre inntekt. Følgende er at en overgang til pengehushold kan vanskeliggjøre en fortsatt eksistens i uthavnen, og dermed virke som en push-faktor.

  6. Lav teknologisk utvikling:

    Som tidligere nevnt var det få muligheter til å gjøre bruk av den teknologiske utviklingen innen jordbruket på grunn av de ofte små og utilgjengelige jordlappene i uthavnene. Det var i senere tid tilfeller av at man leide inn maskiner som skulle forenkle arbeidet, men det var få innkjøp. Innen fisket var man i motsetning flere steder gode til å ta i bruk motoren i fiskefartøyene. Det var særlig i 30-årene at overgangen til motor skjøt fart, og omtrent 30 år senere begynte siste generasjons fiskere å ta i bruk sonarteknologien for å lokalisere fisken bedre. På den tiden var det imidlertid for sent for Sæløer, og mange av disse unge fiskerne slo seg ned i Korshavn. En større andel av menn som flyttet til Korshavn mellom 1960 og 1970 var eller ble fiskere i perioden.

  7. Liten påvirkning/kontroll på politiske beslutninger:
    Før kommunesammenslåingen hadde Loshavn/Eikvåg en egen representant i kommunestyret i Vanse og kunne på den måten holde seg oppdatert og øve en viss kontroll på hva som skjedde. Det forelå her ikke utbredt motstand mot selve kommunesammenslåingen i 1965, selv resultatet var at de mistet sin representant. Uthavnene hadde lenge ønsket å være tilknyttet byen Farsund i stedet for Vanse. Kirkelig lå de allerede under Farsund, og nærheten gjorde det mer naturlig.

    Det er fortsatt noe uklart hvorvidt Korshavn og Sæløer hadde samme grad av innflytelse i Austad som Loshavn/Eikvåg, men her forelå det noe missnøye med sammenslåingen da de følte solidaritet med gamlekommunen. De hadde imidlertid vært nedprioritert og det hadde vært langt mellom de tilkjente midler. Særlig følte man at skolen i Sæløer var lite prioritert.

    Etter sammenslåingen i 1963 er det vanskelig å si om man hadde bedre forutsetninger for påvirkning, men folkeskolelærer i Sæløer Frode Karlsen engasjerte seg i politikken og ble en pådriver for en molo som skulle knytte de to øyene, som utgjør Sæløer, sammen. Til dette fikk de tilkjent midler. I forbindelse med denne utbyggingen fikk de også tilgang til vann. I samme tidsperiode fikk de også midler til å bygge gangvei mellom husene i havnen. Denne måtte riktignok bygges på dugnad. Det kan virke som om uthavnene i stor grad var nedprioritert i perioden og var kun prisgitt enkelte politiske pådrivere på stedene. Et godt eksempel på at det var mulig er den overnevnte plutselige utbyggingen i Sæløer på slutten av 1960-tallet. Midt inne i en periode med fokus rundt sentralisering. Det viste seg imidlertid at denne siste satsingen ikke kunne stoppe fraflyttingen.

  8. Avsides beliggenhet:

    Dette kjennetegnet er det ikke vanskelig å slutte seg til i dag. Uthavnene ligger langt fra de sentrumsnære områdene. Loshavn og Eikvåg er de som i dag ligger nærmest et sentrum. Man kan faktisk si at kommunesammenslåingen medførte at de fikk en mer sentrumsnær tilknytning. For Korshavn og Sæløer medførte kommunesammenslåingen at deres beliggenhet havnet ytterligere ut i periferien.

    Tidligere var denne beliggenheten sentral da trafikken stort sett gikk sjøveien. I dag går trafikken for det meste langs landeveien, noe som ble kraftig forsterket ved introduksjonen av personbilen. Det var også denne avsides beliggenheten som medførte at man begynte å flytte fra uthavnene. Med nedgangen i de tradisjonelle yrkene og utsikter til bedre betalte jobber på fastlandet gjorde at mange valgte å flytte ut. Med en synkende befolkning ble også stedet nedprioritert av kommunene og skoletilbudet ble fjernet på flere steder, bortsett fra Korshavn. Når butikken også måtte legge inn årene på grunn av liten avkastning ble livet stadig mer tungvint, og man måtte stadig legge av sted i ærender eller frakte ungene til skolen. Dette medførte en stadig økende fraflytting.

Hvis vi skal summere opp punktene jeg nå har gjennomgått kan vi si at:

  1. Sæløer trolig hadde samtlige kjennetegn, selv om punkt 4 og 5 er diskutabelt, samt at punkt 1 kun var aktuelt for deler av 1900-tallet.
  2. Korshavn var nok den uthavnen som har færrest kjennetegn. De som er mest aktuelle er punkt 1, 4, 5, 6 og 7. Punkt 2 er også aktuelt, men som den eneste uthavnen snur den negative trenden etter 1960. Punkt 3 er også diskutabelt da mange bruk var små og de var ingen av stor størrelse, men det var her man i sterkest grad hadde mulighet til å være selvforsynt ved gårdsdrift.
  3. Loshavn/Eikvåg er aktuell i de fleste punkter foruten punkt 1. I tillegg er punkt 7 diskutabel. Hvis vi regner primærnæringene som et kjennetegn når Loshavn/Eikvåg aldri over grensen på 60 % på grunn av deres tette forbindelse med sjøfarten. Dette betyr også at disse uthavnene i større grad var avhengige av inntekter og dermed hadde tatt et godt skritt bort fra naturalhusholdningen som i stor grad karakteriserte Sæløer og Korshavn. Om Loshavn og Eikvåg lå avsidesliggende er diskutabelt fordi befolkningen på Lista ligger så spredt at det trolig var mange steder på Listahalvøya som hadde like sentrumsfjern beliggenhet, og som ikke ble truet av fraflytting. Dette kan jeg ikke bekrefte, men må likevel tas i betraktning. En annen ting som er viktig å trekke inn er hvor grensen går mellom avsidesliggende og faretruende avsidesliggende.

Samtlige uthavner har en rekke kjennetegn, selv om flere av dem er diskutable. Felles for dem er imidlertid at samtlige sannsynligvis vil kunne karakteriseres som marginale samfunn uten betydelig vekst og dermed marginale. Ottar Brox påpeker at alle punktene ikke må være oppfylt for at et samfunn skal kunne defineres som marginalt, men at problemene blir større for hvert punkt som dekkes.[3] Uthavnen som skiller seg ut er Korshavn som i perioden hadde større potensial for vekst blant annet gjennom å ha en relativt stor havn som kunne utnyttes, og hadde samtidig en spredt næringsstruktur som gjorde stedet mindre sårbart i tilfelle av kriser.

Litteratur:

Brox, Ottar. (1970) Sosiale Endringer I Marginale Bygdesamfunn: En Komparativ Analyse. Ås.


[1] Brox 1970:1

[2] Brox 1970:3

[3] Brox 1970:3


, , , ,

Ingen kommentarer