Arkiv for kategori MOH

Ungdommen flytter – valg og muligheter

Ottar Brox bruker i avhandlingen Avfolkning og lokalsamfunnsutvikling i Nord-Norge en bakgrunnsforklaring som opererer med tanken om at ungdom flyttet langt oftere enn eldre fra utkanten og inn til byene. Forklaringen til denne selektive flyttingen er flerdelte.

Årsakene til ungdommens flytting kan (1) relateres til at de har andre sett med verdier. Det kommer riktignok ikke helt klart fram hvilke verdier han mener er annerledes. I tillegg kan (2) det ensidige primærnæringsgrunnlaget for bygdenes økonomi trekkes inn fordi den ikke gir tilstrekkelige valgmuligheter for ungdommen. Man reiser dermed til byen for å oppsøke disse valgmulighetene.

Han knytter karakteristika som ”eiendomsløshet”, ”ugift status”, og ”barnløshet” osv til det han kaller et ”ungdommelig” verdihierarki.

Hans arbeidshypotese ved arbeidets start var at eiendomsløse hadde vanskelig for å tilpasse seg bygdesamfunnet. Han mente (1) at eiendomsløse ofte ikke var i stand til å utnytte ressursene i bygdene, og dessuten (2) innebar det problemer med å være ugift fordi det da nødvendigvis ikke kunne eksisterte noen form for arbeidsdeling, noe selvforsyningsjordbruket forutsatte. I tillegg (3) trekker han inn et betydelig større konverteringstap for ugifte enn for en familie. I dette mener han at produksjon for egen familie er mer lønnsom enn produksjon for et marked. For en familie går en større andel av produksjonen til den mest lønnsomme delen av produksjonen enn tilfellet er for enslige.[1]

Mangel på eiendom ser imidlertid ikke ut til å ha vært årsaken til at mange ungdommer flyttet ut. I en undersøkelse av lokalsamfunnet Nes på ytterkysten i Troms registrerte han at 13 av 30 gutter som gikk ut av skolen i årene 1941 til 1951 hadde etablert hushold utenfor hjembygden. 4-5 utflyttere hadde trolig mulighet til å ta over eiendommen etter foreldre/besteforeldre omtrent da de ble gift, og trolig noen av dem ville hatt problemer med å drive et kombinasjonsbruk med husdyr og fiske. Han mener altså at mangel på eiendom ikke kan forklare utflyttingen.

Hvorfor valgte noen å bli hjemme mens andre dro? Her trekker Brox inn utdannelse som en viktig faktor for utflytting. 6 utflyttere hadde utdannelse som tilsvarte minst teksnisk fagskole, 2 hadde fått stillinger i forretningslivet via svigerfamilie og 1 var fagarbeider på møbelfabrikk. 3 personer hadde ufaglært arbeid og ble betraktet som de mest usikre arbeiderne som var mest tilbøyelige til å reise tilbake.

Konklusjonen Brox drar er dermed at det stort sett kun var via utdannelse eller giftermål at man kunne sikres en plass i bysamfunnets middelklasse, og dermed kunne regnes som tapt for lokalsamfunnet Nes. De ufaglærte som måtte nøye seg med dårlige jobber lå i en vippe-posisjon og kunne raskt tenke seg å flytte tilbake hvis mulighetene der bedret seg noe. Inntektsmulighetene fristet dermed til utflytting, men graden av inntektsforskjellene bestemte hvorvidt utflyttingen ble permanent.

Enkeltflyttinger var mer vanlig i lokalsamfunnet, og kun i liten grad foregikk det fraflytting av etablerte hushold. Om ungdommen stifter familie i lokalsamfunnet og deltar i samfunnets økonomiske og sosiale liv reduseres sannsynligheten for utflyttingen sterkt.[2]

Sistnevnte ser jeg paralleller til i Sæløer, Korshavn og Loshavn/Eikvåg. Her var det i stor grad ugifte som flyttet ut, og kun et fåtall familier flyttet. Likevel blir antall personer fordelt mellom enkelt- og familieflyttinger relativt jevnt:

1950 – 1960 1960 – 1970
Fam. Flytting Enkeltflytting Fam. Flytting Enkeltflytting
Sæløer

9

11

11

18

Korshavn

30

16

12

13

Loshavn/Eikvåg

22

21

16

17

Samtidig ser vi at 67,4 % av utflytterne fra Sæløer mellom 1960 og 1970 bestod av ungdommer/barn mellom 5 – 29 år. Å si at ungdommen flyttet ut av uthavnen, mens de eldre ble igjen er dermed ikke å ta for hardt i.

Litteratur:

Brox, Ottar (1971) Avfolkning og lokalsamfunnsutvikling i Nord-Norge, Universitetet i Bergen


[1] Brox 1971:V1

[2] Brox 1970: V8-V10


, , ,

Ingen kommentarer

Husene i Sæløer blir fraflyttet (1960 – 1998)

Selve fraflyttingen fra Sæløer setter virkelig i gang etter 1960. Mellom 1960 og 1970 synker befolkningen fra 90 til 60 personer, eller en nedgang på 1/3 av befolkningen. Selv om menneskene flytter tilsier dette ikke automatisk at husene blir tomme. Å forlate et hus som ikke kommer til å bli benyttet som helårsbolig lenger er noe som for meg framstår som mer drastisk og alvorlig enn tidligere utflyttinger.

Sæløer har som de fleste uthavner lenge opplevd at mennesker herfra har flyttet ut. Årsaken er rett og slett at stedet har geografiske begrensinger som tilsier at det ikke kan bo mange mennesker her ute. Etter 1960 ser vi imidlertid ikke bare en utflytting, men en direkte fraflytting i store bølger som truer med å avfolke uthavnen.

Alvorlighetsgraden av denne fraflyttingen kan vi merke tydeligere ved å studere årstallene de enkelte husene ble forlatt. En samlet oversikt hvor fraflyttinger fra boliger er samlet sammen og summert opp for hvert femte år gir en god indikator på den mest intense fraflyttingsperioden. Jeg har i den følgende oversikten satt opp både antall hus som ble fraflyttet, men også når disse husene ble solgt ut av familien som feriehus.

Boliger Fraflyttet Solg som feriehus*
1961 – 1965

1

1966 – 1970

1

1971 – 1975

6

3

1976 – 1980

1

2

1981 – 1985

6

2

1986 – 1990

1

1

1991 – 1995

1

1996 – 2000

1

*Ikke lenger i familiens eie

Ut fra dette ser vi at første halvdel av 70-tallet og første halvdel av 80-tallet skiller seg ut ved at 6 hus i hver periode (til sammen 12 hus) ble fraflyttet. Dette trenger ikke nødvendigvis tilsi at flyttestrømmen i samme periode var på sitt høyeste, men det gir en indikator på at strømmen enten er sterk eller at avfolkningen er nærmest komplett. Ved inngangen til 1970 var det fortsatt 60 personer igjen i Sæløer. Nedleggelsen av skole og butikk i 1971 samt ferdigstillelsen av broen mellom Revøy og Lundegård bidro imidlertid til en kraftig flyttestrøm i 70-årene. At 6 hus blir fraflyttet i første halvdel av 70-tallet indikerer for meg at det var i denne perioden strømmen var sterkest.

Fraflyttingens mønster:

Ved å studere årene de enkelte husene ble fraflyttet på et kart kan vi se om vi kan finne mønstre for fraflyttingen:

Utfredelsen av fraflyttede hus i Sæløer

Ut fra denne oversikten kan jeg observere at to klynger av hus skiller seg ut fra mengden. Øverste på vestre øy er samtlige hus blitt fraflyttet mellom 1972 og 1977. Nede på østre øy har husene stort sett blitt fraflyttet mellom 1982 og 1989. Av disse husene som ligger nærmest midten nede på kartet har fraflyttingen av fire hus skjedd mellom et tidsrom på 3 år. Ut fra dette kan jeg ikke fastslå noen årsak til denne tidsmessige tette fraflyttingen mellom nærliggende hus. At naboskap/vennskap og/eller familie i nærheten flytter kan imidlertid trolig påvirke ens egen beslutning om å ville bli værende eller flytte selv.


, ,

Ingen kommentarer

Hva påvirket befolkningsutviklingen i uthavnene?

En befolkningsutvikling har etter min mening to hovedområder med hver sine påvirkningsfaktorer.  Disse faktorene ligger på to nivåer.

-          Demografisk nivå

-          Menneskelig nivå

Jeg vil nå i det følgende gjennomgå begge disse områdene og hensynene man må ta til hver av dem.

Befolkningsutviklingsglasset (demografisk nivå):

For det første må vi ta hensyn til den demografiske utviklingen som vi kan måle ut fra folketellingene. Disse endringene bestemmes av fire faktorer:

-          Hvor mange blir født?

-          Hvor mange dør?

-          Hvor mange flytter inn?

-          Hvor mange flytter ut?

Ved en befolkningsendring kan faktisk samtlige faktorer være medvirkende. Eksempelvis kan man hypotetisk ved en befolkningsoppgang i en uthavn spore av det ikke bare fødes og flytter inn flere enn tidligere, men også at færre dør og flytter ut i samme periode.  Dette eksempelet er riktignok sjelden for uthavnene, men viser at samtlige faktorer kan styre utviklingen. En befolkning kan også øke uten at flere flytter inn eller fødes, så lenge antall døde og/eller utflyttere går holder seg lavere enn kombinasjonen fødte/innflyttere.

Befolkningsglasset viser de fire faktorene som påvirker befolkningsutviklingen.

Befolkningsglasset viser de fire faktorene som påvirker befolkningsutviklingen.

Kombinasjonsmulighetene er med andre ord mange, og ved befolkningsendringer må man ved hjelp av disse faktorene forsøke å spore opp hva som skyldes endringen, og deretter forklare hvorfor nettopp disse endringene skjer.

Scenario1: En plutselig oppgang i antall fødte kan bety at man nå så mer optimistisk på framtiden i uthavnen. Så kommer oppfølgingsspørsmålet: Hva skyldes i så fall denne nye optimismen?

Scenario 2: En oppdager en at en plutselig befolkningsnedgang hovedsakelig skyldes at færre flytter inn mens flere flytter ut. Hva skyldes denne endringen?

I tillegg til å se på den demografiske utviklingen er det imidlertid viktig å ta hensyn til de forholdene man levde under i uthavnene. Hvordan hadde man det? Hvilke muligheter hadde man til å livnære seg, og hva motiverte stadig flere av disse menneskene til å flytte ut?

Valgmuligheter og motivasjon (menneskelig nivå):

For det andre er det viktig å gå nærmere inn på menneskenes situasjon i uthavnene når vi vil undersøke hva som skyldes befolkningsutviklingen. Det er til syvende og sist disse som gjorde sine valg da de flyttet inn til uthavnen eller flyttet fra den. Disse valgene ble etter all sannsynlighet gjort innenfor et sett med muligheter og begrensninger.

Noe må ha lokket dem ut hit. Noe må ha gjort at enkelte valgte å bytte inntektsgrunnlaget fra sjøfart til fiske i Sæløer. Noe må til slutt ha medført at en rekke flyttet ut fra Sæløer etter 1960. Menneskene her var ikke dråper i en bekk som følger strømmen uten å kunne påvirke retningen. Disse menneskene hadde valgmuligheter og en motivasjon for å oppnå et godt liv. Hva dette gode livet innebar og hva som måtte til for å oppnå dette var forskjellig fra person til person. Men kombinasjonen av de valgmuligheter som eksisterte i uthavnen og hva som motiverte personen påvirket utviklingen.

En skisse av de fire faktorene som påvirket menneskenes valgmulighetene og motivasjon til å bli eller dra.

En skisse av de fire faktorene som påvirket menneskenes valgmulighetene og motivasjon til å bli eller dra.

Motivasjonen om å flytte ut tror jeg økte i tråd med at valgmulighetene ble redusert. Når valgene ikke lenger var tilgjengelige i uthavnen ble det stadig mer tungvint å leve her. Ved inngangen til det 20. århundre var valgmulighetene i uthavnene etter min mening gode nok for folk flest. Man klarte seg greit på de ressursene som fantes. Man tok arbeid lokal som fisker eller på skip. Omgangsskolen var det vanligste og få gikk videre, dermed var det heller ikke behov for å reise ut. Stedene hadde også egen butikk og andre tjenestetilbydere. Det meste kunne med andre ord ordnes lokalt, og man hadde dermed liten motivasjon for å flytte ut, så sant ikke det var andre forhold som lå bak. Mistrivsel, lite kunnskaper innenfor de aktuelle næringene, ikke tilgjengelig jord (strandsitter) osv.

Arbeidsmuligheter: I siste del av perioden min (mellom 1950 og 1970) endret disse forholdene seg kraftig. Man hadde ikke lenger samme muligheter til å ta arbeid innen sjøfarten. Fisket var godt, men det var begrensninger på hvor mange som kunne utnytte det. Det var også færre som kunne drive kombinasjonsbruk på samme måte som tidligere, og eneyrkesfiskere ble mer vanlig. Sammen med oppgangsperioden etter andre verdenskrig fulgte en velstandsøkning som trolig ble lagt merke til i uthavnene. Flere gikk nå bort fra de tradisjonelle yrkene, men dette medførte samtidig at man i større grad nå var avhengige av å pendle over lengre avstander. Arbeidsmulighetene gikk nå fra å være lokale til å bli eksterne.

Utdannelse: ble også viktigere og for å skaffe seg hovedarbeid utenom de tradisjonelle yrkene var ofte dette et krav. Dermed ble det mer vanlig at ungdommen dro ut av uthavnen, og ofte kom de ikke tilbake. Årsaken til dette ligger mest trolig i beleiligheten av å bo i nærheten av arbeidsstedet. Utdannelse skiftet dermed fra lokalt til å bli eksternt betinget.

Tilgjengelighet/Tilbud: På 1960 og 1970-tallet ble mange skoler lagt ned i uthavnene. Enkelte steder også butikkene. Med dette ble det stadig vanskeligere å fortsette å bo her ute. Nye generasjoner flyttet ut eller lot være å flytte tilbake nettopp av denne årsaken.

Inntekter: Det ble stadig vanskeligere å holde seg til naturalhusholdningen, og stadig flere gikk helt eller delvis over til pengehusholdningen. Inntektene var ofte bedre og mer stabile i faste jobber utenom de tradisjonelle yrkene i uthavnene. Disse jobbene var imidlertid sjelden tilgjengelig lokalt, og måtte som nevnt under arbeidsmuligheter oppsøkes eksternt.

I denne gjennomgangen har jeg gitt et kort og overforenklet bildet av utviklingen i uthavnene og hvordan motivasjonen har blitt styrt av valgmulighetene eller sådan mangel på dette. Når de lokale valgmulighetene ble redusert ble trolig mulighetene for bosetting utenfor uthavnen mer aktuelt.


Ingen kommentarer

Uthavnene som marginale samfunn

Var uthavnene mellom Lindesnes og Lista marginale samfunn? For uthavnene i mitt utvalg (Sæløer, Korshavn, Loshavn og Eikvåg) var det mange ulike utviklingstrekk gjennom 1900-tallet, og man tilpasset seg eksterne forhold på forskjellig vis. Også befolkningsutviklingen var ulik for stedene (selv om Loshavn og Eikvåg her er regnet som ett sted).

På enkelte områder var imidlertid likheten stor. Alle steder var eksempelvis sterkt knyttet til sjøfart og fiske, og hadde i min avgrensede periode (1900 – 1970) storparten av de yrkesaktive mennene knyttet til disse næringene. Gårdsbruk var likevel noe de fleste hadde. Selv om det ikke var mulighet til å dyrke stort ble det dyrket der det var mulig. Mange hadde sauer og høns, og enkelte hadde kyr.

Hva har så dette med et marginalt samfunn å gjøre? Forklaring følger.

Historikeren Ottar Brox har betydd mye for forskningen på distriktsavfolkningen i Nord-Norge. I boken Sosiale endringer i marginale bygdesamfunn: en komparativ analyse skrev Brox at marginale samfunn gjenkjennes ved ”et svakt og ensidig næringsgrunnlag med begrensede muligheter både i jordbruket og i andre næringer. Et ugunstig næringsgrunnlag kombinert med avsides beliggenhet hindrer fremgangen”.[1] Et marginalt samfunn tar ikke i like stor grad i bruk nye teknologiske muligheter. Dette kan for det første være fordi det ikke er mulig å nytte dem. Eksempelvis er ofte utstyr som traktorer eller tilsvarende maskiner som kan lette gårdsdriften ikke mulig å benytte i uthavnene da det (1) er vanskelig å frakte dem ut hvis uthavnen ikke er landfast og tilknyttet med vei, (2) de oppdyrkede områdene ligger kanskje utilgjengelig og et godt stykke fra husene, og (3) hvis man skulle ha klart å frakte utstyret his vil det oppdyrkede området vanligvis være for lite til at denne type maskiner vil ha en nytteverdi. Teknologi har imidlertid blitt tatt i bruk i andre næringer. Eksempelvis fiske. Men også her lå det begrensninger, og da kommer vi til andre årsak. For det andre finnes det ikke like stor tilgjengelig arbeidskraft og ekspertise til å utnytte all tilgjengelig teknologi. Det blir stadig mindre folk i disse samfunnene og det blir dermed vanskelig å bygge opp en større industri på noen av stedene. Stedet som kom best ut av dette regnestykket var Korshavn som blant annet hadde fiskernes salgslag fra midten av 40-tallet med en rekke arbeidsplasser, og var trolig medvirkende faktor til oppgangen noen år senere.

Syv kjennetegn for marginale samfunn:

Selv om et marginalt samfunn kan karakteriseres som et sted med et ensidig næringsgrunnlag og som ikke utvikler seg videre betyr ikke dette at det ikke finnes flere kjennetegn som passer. Brox nevner til sammen 7 kjennetegn,[2] og jeg skal ta for meg disse punkt for punkt og ende opp med å se i hvilken grad disse passer for uthavnene.

  1. Over 60% av yrkesbefolkningen i jordbruk, dyrehold og fiske:

    Hvis vi kombinerer yrkesaktive med gårdsdrift og fiske som hovednæring får vi følgende utvikling mellom 1900 og 1970:

    Primærnæringene gårdsdrift og fiske er slått sammen og viser utviklingen i uthavnene mellom 1900 og 1970.

    Primærnæringene gårdsdrift og fiske er slått sammen og viser utviklingen i uthavnene mellom 1900 og 1970.

  2. Vi ser at Korshavn som er uthavnen med høyest andel innen gårdsdrift og fiske ved århundreskiftet med 52,6 %. Korshavn har gjennom perioden hatt den jevneste fordelingen mellom næringene. Etter Korshavn følger Loshavn/Eikvåg med 36,2 %, og Sæløer med 23,5 %. Begge sistnevnte steder hadde rundt 1900 en sterk tilknytning til sjøfartsnæringen. Loshavn/Eikvåg hadde 44,9 %, mens Sæløer lå oppe i hele 70,6 % av de yrkesaktive mennene med tilknytning til denne næringen.

    Skal vi følge kjennetegnet nøyaktig vil det rundt 1900 ikke passe for noen av uthavnene. Hopper vi fram til 1946 har både Korshavn og Sæløer kommet seg over grensen på 60 %. Årsaken er begge steder en markert forskyvning av næringsstrukturen mot fisket. Sæløer har den mest markante endringen da hele 86,4 % nå har fiske som sitt hovedyrke (5,9 % i 1900). Korshavn går fra 10,5 % i 1900 til 47,5 % i 1946. Loshavn/Eikvåg opplever ingen store forskyvninger i perioden. Både fisket og gårdsbruket går noe fram på bekostning av sjøfarten, men mange går nå over i andre utradisjonelle yrker innenfor sekundær- og tertiærnæringer, og er dermed på vei bort fra primærnæringene som karakteriseres ved dette kjennetegnet.

    I 1970 holder både Korshavn og Sæløer seg over grensen, mens Loshavn/Eikvåg faller drastisk under. Nå har hele 62,5 % av de yrkesaktive sitt hovedyrke utenfor både primærnæringene og sjøfarten.

    Konklusjonen er at kjennetegn nummer en passer på Korshavn og Sæløer, mens Loshavn/Eikvåg aldri overstiger grensen på 60 %, og er langt på vei bort fra primærnæringene i 1970.

  3. Stor befolkningsnedgang:

    Ved å ta en titt på figuren unger kan vi se at samtlige uthavner opplever større befolkningsnedgang i perioden, men ikke alltid samtidig:

    Befolkningsutviklingen i uthavnene mellom 1900 og 1970.

    Befolkningsutviklingen i uthavnene mellom 1900 og 1970.

    Mens befolkningen i Loshavn/Eikvåg gjennomgående var i nedgang i perioden var situasjonen annerledes i Korshavn og Sæløer. Korshavns befolkning gikk i bølger fram til 1946. Deretter falt den jevnt til 1960. For Sæløer var det nærmest motsatt. Befolkningen gikk riktignok tilbake fram til 1930, men de neste 30 årene var preget av en solid befolkningsøkning. I 1960 skilte Korshavn og Sæløer kun 13 personer. Korshavn var fortsatt størst, men det kunne se ut som om Sæløer ville passere Korshavn før 1970 hvis samme utviklingen fortsatte. I 1970 hadde imidlertid utviklingen snudd på hodet. Korshavn økte befolkningen mens Sæløer fikk redusert antall bofaste med 1/3. Jeg skal ikke gå inn på hvorfor her, men kun konstatere at befolkningsnedgang fant sted innenfor samtlige uthavner. Imidlertid må det også nevnes at Korshavn endrer nedgangen til en oppgang som varer til og med 1980 hvor befolkningen er mye høgere enn den opprinnelig var i 1900.

  4. Liten bruksstørrelse i jordbruket:

    Dette kjennetegnet er trolig passende for de fleste uthavner langs kysten, og i alle fall for uthavnene i mitt utvalg. I Loshavn/Eikvåg og Sæløer finnes det ikke større sammenhengende jordlapper, kun små teiger. I Korshavn er forholdene bedre, men det er fortsatt i beste fall tilfeller av mindre småbruk. Få kunne være selvforsynte gjennom gårdsdriften, og måtte kompensere med tilleggsinntekter gjennom det som har blitt kjent under betegnelsen mangesysleri. Med andre ord hadde man gjerne en fot innenfor andre næringer i tillegg til gårdsdrift. Dette var normalt fiske eller sjøfart. Den utbredte graden av binæringer i første del av 1900-tallet viser at man ikke kunne klare seg med gårdsdrift alene, og bekrefter samtidig at bruksstørrelsen dermed var for liten.

  5. Lav produktivitet og inntektsnivå:

    Det er lite investering og industrioppbygging å spore i perioden. Målet var i kunne brødfø familien og samtidig i større grad være selvforsynte. Arbeidet var sesongbasert med ulik grad av arbeidsintensivitet. Studier fra Nord-Norge viser at det var enklere å klare seg i utkantene hvis man holdt seg til primærnæringene og samtidig klarte å holde seg noenlunde selvforsynt. Hvis i stedet fikk seg fast arbeid utenfor samfunnet ble det med en gang vanskeligere. To elementer påvirker denne endringen. For det første må man bruke mer tid på pendling. Enkelte måtte reise et godt stykke for å komme på arbeid. Det var tilfeller av at man reiste til Kristiansand og utførte veiarbeid her gjennom uken for deretter å returnere i helgene. En kortere, men likevel relativt lang vei var de arbeidere som, etter å ha forlatt fisket eller sjøfarten, fikk jobb på Elkem Aluminium på Lista. Her var Loshavn/Eikvåg unntatt denne problemstillingen da Elkem praktisk talt var nabo til uthavnene.

    For det andre kunne det, ved en overgang fra naturalhusholdning til pengehusholdning, bli vanskeligere å holde på standarden man var vant med. Et arbeid utenfor uthavnen kunne i verste fall medføre at man ikke lenger hadde tid til å fiske eller drive gården som før. Dette gikk dermed på bekostning av egenproduksjonen, og de manglende produktene måtte dermed kjøpes i butikken. Selv om man tjente bedre i jobben kunne man gjerne ende opp med å få dårligere råd til mat enn man hadde hatt i naturalhusholdningen. Ottar Brox sammenlignet to husholdninger bosatt på samme sted i en utkant Nord-Norge. Den ene familien hadde naturalhusholdning mens den andre hadde gått over til pengehusholdning. Ellers var situasjonen og familiestrukturen lik. Han kom fram til at nettopp husholdet tilknyttet naturalhusholdningen var best tilpasset livet på stedet selv om det andre husholdet hadde mye bedre inntekt. Følgende er at en overgang til pengehushold kan vanskeliggjøre en fortsatt eksistens i uthavnen, og dermed virke som en push-faktor.

  6. Lav teknologisk utvikling:

    Som tidligere nevnt var det få muligheter til å gjøre bruk av den teknologiske utviklingen innen jordbruket på grunn av de ofte små og utilgjengelige jordlappene i uthavnene. Det var i senere tid tilfeller av at man leide inn maskiner som skulle forenkle arbeidet, men det var få innkjøp. Innen fisket var man i motsetning flere steder gode til å ta i bruk motoren i fiskefartøyene. Det var særlig i 30-årene at overgangen til motor skjøt fart, og omtrent 30 år senere begynte siste generasjons fiskere å ta i bruk sonarteknologien for å lokalisere fisken bedre. På den tiden var det imidlertid for sent for Sæløer, og mange av disse unge fiskerne slo seg ned i Korshavn. En større andel av menn som flyttet til Korshavn mellom 1960 og 1970 var eller ble fiskere i perioden.

  7. Liten påvirkning/kontroll på politiske beslutninger:
    Før kommunesammenslåingen hadde Loshavn/Eikvåg en egen representant i kommunestyret i Vanse og kunne på den måten holde seg oppdatert og øve en viss kontroll på hva som skjedde. Det forelå her ikke utbredt motstand mot selve kommunesammenslåingen i 1965, selv resultatet var at de mistet sin representant. Uthavnene hadde lenge ønsket å være tilknyttet byen Farsund i stedet for Vanse. Kirkelig lå de allerede under Farsund, og nærheten gjorde det mer naturlig.

    Det er fortsatt noe uklart hvorvidt Korshavn og Sæløer hadde samme grad av innflytelse i Austad som Loshavn/Eikvåg, men her forelå det noe missnøye med sammenslåingen da de følte solidaritet med gamlekommunen. De hadde imidlertid vært nedprioritert og det hadde vært langt mellom de tilkjente midler. Særlig følte man at skolen i Sæløer var lite prioritert.

    Etter sammenslåingen i 1963 er det vanskelig å si om man hadde bedre forutsetninger for påvirkning, men folkeskolelærer i Sæløer Frode Karlsen engasjerte seg i politikken og ble en pådriver for en molo som skulle knytte de to øyene, som utgjør Sæløer, sammen. Til dette fikk de tilkjent midler. I forbindelse med denne utbyggingen fikk de også tilgang til vann. I samme tidsperiode fikk de også midler til å bygge gangvei mellom husene i havnen. Denne måtte riktignok bygges på dugnad. Det kan virke som om uthavnene i stor grad var nedprioritert i perioden og var kun prisgitt enkelte politiske pådrivere på stedene. Et godt eksempel på at det var mulig er den overnevnte plutselige utbyggingen i Sæløer på slutten av 1960-tallet. Midt inne i en periode med fokus rundt sentralisering. Det viste seg imidlertid at denne siste satsingen ikke kunne stoppe fraflyttingen.

  8. Avsides beliggenhet:

    Dette kjennetegnet er det ikke vanskelig å slutte seg til i dag. Uthavnene ligger langt fra de sentrumsnære områdene. Loshavn og Eikvåg er de som i dag ligger nærmest et sentrum. Man kan faktisk si at kommunesammenslåingen medførte at de fikk en mer sentrumsnær tilknytning. For Korshavn og Sæløer medførte kommunesammenslåingen at deres beliggenhet havnet ytterligere ut i periferien.

    Tidligere var denne beliggenheten sentral da trafikken stort sett gikk sjøveien. I dag går trafikken for det meste langs landeveien, noe som ble kraftig forsterket ved introduksjonen av personbilen. Det var også denne avsides beliggenheten som medførte at man begynte å flytte fra uthavnene. Med nedgangen i de tradisjonelle yrkene og utsikter til bedre betalte jobber på fastlandet gjorde at mange valgte å flytte ut. Med en synkende befolkning ble også stedet nedprioritert av kommunene og skoletilbudet ble fjernet på flere steder, bortsett fra Korshavn. Når butikken også måtte legge inn årene på grunn av liten avkastning ble livet stadig mer tungvint, og man måtte stadig legge av sted i ærender eller frakte ungene til skolen. Dette medførte en stadig økende fraflytting.

Hvis vi skal summere opp punktene jeg nå har gjennomgått kan vi si at:

  1. Sæløer trolig hadde samtlige kjennetegn, selv om punkt 4 og 5 er diskutabelt, samt at punkt 1 kun var aktuelt for deler av 1900-tallet.
  2. Korshavn var nok den uthavnen som har færrest kjennetegn. De som er mest aktuelle er punkt 1, 4, 5, 6 og 7. Punkt 2 er også aktuelt, men som den eneste uthavnen snur den negative trenden etter 1960. Punkt 3 er også diskutabelt da mange bruk var små og de var ingen av stor størrelse, men det var her man i sterkest grad hadde mulighet til å være selvforsynt ved gårdsdrift.
  3. Loshavn/Eikvåg er aktuell i de fleste punkter foruten punkt 1. I tillegg er punkt 7 diskutabel. Hvis vi regner primærnæringene som et kjennetegn når Loshavn/Eikvåg aldri over grensen på 60 % på grunn av deres tette forbindelse med sjøfarten. Dette betyr også at disse uthavnene i større grad var avhengige av inntekter og dermed hadde tatt et godt skritt bort fra naturalhusholdningen som i stor grad karakteriserte Sæløer og Korshavn. Om Loshavn og Eikvåg lå avsidesliggende er diskutabelt fordi befolkningen på Lista ligger så spredt at det trolig var mange steder på Listahalvøya som hadde like sentrumsfjern beliggenhet, og som ikke ble truet av fraflytting. Dette kan jeg ikke bekrefte, men må likevel tas i betraktning. En annen ting som er viktig å trekke inn er hvor grensen går mellom avsidesliggende og faretruende avsidesliggende.

Samtlige uthavner har en rekke kjennetegn, selv om flere av dem er diskutable. Felles for dem er imidlertid at samtlige sannsynligvis vil kunne karakteriseres som marginale samfunn uten betydelig vekst og dermed marginale. Ottar Brox påpeker at alle punktene ikke må være oppfylt for at et samfunn skal kunne defineres som marginalt, men at problemene blir større for hvert punkt som dekkes.[3] Uthavnen som skiller seg ut er Korshavn som i perioden hadde større potensial for vekst blant annet gjennom å ha en relativt stor havn som kunne utnyttes, og hadde samtidig en spredt næringsstruktur som gjorde stedet mindre sårbart i tilfelle av kriser.

Litteratur:

Brox, Ottar. (1970) Sosiale Endringer I Marginale Bygdesamfunn: En Komparativ Analyse. Ås.


[1] Brox 1970:1

[2] Brox 1970:3

[3] Brox 1970:3


, , , ,

Ingen kommentarer