Før vi starter: Hva er livskraft, og hva gjør et samfunn livskraftig?

Ordet livskraft leder oss til å tenke på vilje til fortsatt eksistens eller livsgnist. Det har også blitt omtalt som “Liv laga”, men før jeg begynner å lage en definisjon på dette uttrykket skal jeg heller forholde meg til en mer formell definisjon av et livskraftig lokalsamfunn:

“Livskraft blir et kulturelt fenomen som studeres gjennom å se på hvordan ulike aktørgrupper forhandler om stedets videre muligheter som bosted [...] Det er dermed en kobling mellom livskraft og begrepene identitet og tilhørighet”.[1]

Kort kan man si at stedets livskraft henger sammen med hvor sterkt lokalbefolkningen føler for stedet og ønsker å arbeide for å fortsatt kunne bo her tross motbør.

Da Allan Sunde og Nordlandsforskning i 1992 publiserte arbeidsnotatet “Når folk og fisk svikter”, var det helst med tanke på nordnorske utkantsamfunn. Likevel kan begrepet uten videre brukes om sørlandske uthavner og utkantsamfunn.

I årene etter 2. verdenskrig var fortsatt de fleste uthavner mellom Lindesnes og Lista fulle av det man kan definere som livskraft. I Sæløer gikk man i sterkere grad over til fisket, og i Korshavn bygget man ut fiskeindustri på 60-tallet. Loshavn og Eikvåg var uthavnene med minst optimisme knyttet til seg. Disse samfunnene hadde en gjennomgående befolkningsnedgang som hadde vart gjennom det meste av 1900-tallet. Rundt 1950 var samfunnene rammet av forgubbing, og lite kunne hindre folk fra å fortsette å flytte fra stedet.

I Sæløer var det imidlertid optimisme knyttet til stedet. Befolkningen økte, flere barn ble født enn noen gang tidligere. Fisket var godt. Rundt 1950 var det få eller ingen som trodde at oppgangen ville endre seg den nærmeste tiden. I alle fall ikke så tidlig og så kraftig. Etter 1960 ble imidlertid befolkningen i Sæløer satt på en rekke prøvelser som skulle komme til å rokke ved den tidligere optimismen og samtidig redusere stedets livskraft.

Når enkeltmennesker eller familier velger å flytte eller bli værende er det visse faktorer som blir avgjørende. Inntekt var helt klart en viktig årsak. Helt enkelt kan man si med Anders Dedekams egne ord at ”tankegangen er at inntekten er et mål på den levestandard familien kan oppnå”.[2] Med andre ord hvis levestandarden blir forringet lokalt, eller hvis forskjellen mellom lokalsamfunnet og levestandardene familien har mulighet til å oppnå ved å flytte blir stor nok kan dette medføre at man ser seg nødt til å flytte. Når stadig flere flytter, enten på grunn av inntekt, dårligere kommunikasjon, eller andre årsaker som forringer livet i uthavnen vil samfunnet krympe.

Sæløer som eksempel: Uten varierte næringer hadde ikke ungdommen her store muligheter til å få arbeid, og man flyttet gjerne ut. Antall barn ble lavere og skolen ble nedlagt ned. Læreren flytter og butikken legges ned (læreren drev butikken de siste årene før han flyttet). På 1970-tallet bodde det for få mennesker her ute til at en ny butikk kunne startes opp igjen, og flere flyttet. Vi får en dominoeffekt. Snart var det nesten kun eldre som fortsatt var boende her ute.

Vi ser dermed at livskraften til stedet gradvis minker. Den minker i takt med at stadig færre er villige til å kjempe for goder i form av bedre kommunikasjon og utbygging av industri. Når befolkningen minker blir Sæløer stadig mindre prioritert politisk, og når skolen legges ned blir man henstilt til å sende barna til Korshavn, noe som trolig var en katalysator for flytting mellom Sæløer og Korshavn.

Dette var kun noen tanker rundt livskraft og uthavner, og må ikke sees på som fullstendig. Jeg legger også ved et tankekart av de viktigste betingelsene for et livskraftig lokalsamfunn:

Et tankekart over de viktigste betingelsene for et livskraftig lokalsamfunn

Dedekam, Anders, Om utkanene i velferdssamfunnet, Informasjonshefte nr.2 – 1978, Møre og Romsdal Distriktshøgskole, Molde

Sande, Allan. Når Folk Og Fisk Svikter: Om Levekraftige Lokalsamfunn I En Tid Med Kvoteregulering,Strukturrasjonalisering I Fisket Og Befolkningsmessig Nedgang I Utkantstrøk, Nf-Arbeidsnotat. [Bodø]: Nordlandsforskning, 1992.

[2] Anders Dedekam 1978: 17