Livskraften ebber ut og oppgaven går i trykken!

Det er med blandede følelser jeg lar oppgaven gå i trykken. På den ene siden føler jeg at arbeidet kunne ha hatt nytte av en enda dypere tilnærming. Jeg fikk blant annet ikke gjort like mye ut av tilgangen på jordbrukstellingene som jeg hadde håpet, og jeg ville gjerne ha brukt avismateriale i enda større grad enn tiårsperioden 1960-1970. Selv om dette var den mest sentrale perioden som bakgrunn til avfolkningen av Sæløer, kunne det vært veldig interessant å se på utviklingen i 50-årene også. I tillegg er det trolig mye å hente fra starten av århundret også. Sist, men ikke minst, ville jeg, hvis tiden hadde tillatt det, også sett på utviklingen på 70-tallet. Her var det virkelig mye som skjedde, men som jeg dessverre ikke klarte å rekke over da det falt utenfor oppgavens avgrensning.

På den andre siden må det settes en strek for sluttpunktet av et mastergradsarbeid. Som noen kloke sjeler tidligere har sagt: “Masteroppgaven må ikke bli ditt livsprosjekt!”. For meg har ikke oppgaven blitt et livsprosjekt, men starten på et lengre arbeid som kommer til å fortsette i tiden som følger. Jeg har gjennom arbeidet kommet over informasjon som har falt utenfor oppgavens problemstilling, men som absolutt er interessant i seg selv. Håpet er at jeg kan få gjort noe med dette etter hvert.

Jeg kommer også etter hvert til å legge ut masteroppgaven i sin helhet her i en senere post, men foreløpig utsetter jeg dette til sommeren. For de som ønsker å bestille et eksemplar er det bare å ta kontakt. Prisen vil være 90 kr for trykk + frakt. For de som lurer på hva oppgaven går ut på kan informasjon om dette hentes her.

OPPDATERT 09.04.2012: Du kan nå få tilgang til elektronisk utgave her.

Ingen kommentarer

Fra uthavnssamfunn til fiskevær

Noen refleksjoner over forskjellene mellom det sørlandske uthavnssamfunn og det nordnorske fiskeværet, og en antydning om at flere uthavnssamfunn på 1900-tallet begynner å passe inn under betegnelsen fiskevær.

Jeg kommer i det følgende til å holde meg til den økonomiske tilpasningsformen som preget denne typer lokalsamfunn, men vil i utgangspunktet her ikke gå nærmere inn på forskjellene i yrkeskombinasjonene. Jeg vil kun konstatere at begge lokalsamfunntyper på 1800- og store deler av 1900-tallet normalt var preget av at man kombinerte flere inntektskilder da én enkelt næring mange ganger ikke var nok. Eksempelvis var kombinasjonen fiske og jordbruk vanlig i Nord-Norge (derav fiskerbonden), mens man langs sørlandskysten ofte kunne kombinere to eller flere næringer (sjøfart, fiske og jordbruk).

Det forekom imidlertid variasjoner av hva som ble kombinert alt etter hvilken uthavn man fokuserer på, men denne drøftingen skal jeg ikke komme inn på her. Jeg skal kun nøye meg med å konstatere at yrkeskombinasjon eksisterte i begge lokalsamfunnstyper både på 1800- og 1900-tallet.

Før jeg kommer inn på komparasjonen er det imidlertid noen punkter som må avklares.

Hva er et uthavnssamfunn og hva er et fiskevær?

Uthavn: Ifølge Dag Hundstad, som foreløpig er eneste historiker som har undersøkt utviklingen av sørlandske uthavnssamfunn i bred skala, er en uthavn definert som

  1. en havn som ikke har formelle ladesteds- eller kjøpstadsrettigheter,
  2. med høy anløpsfrekvens av seilskip, og
  3. som ligger i umiddelbar nærhet til leia.[1]

Sistnevnte krav fordrer at stedet ikke ligger inne i fjorden, men i fjordens ytterkant, enten på fastlandet eller på en øy. Definisjonen har likevel ingen krav om en fastboende befolkning. Dermed kan en uthavn gjerne være aktiv selv om det ikke vokser fram bebyggelse rundt den.

Uthavnssamfunn: Et uthavnssamfunn stiller nødvendigvis krav til en fastboende befolkning. Hundstads krav, foruten de som ble presentert i forbindelse med uthavnen, er at det i uthavnssamfunnene er

  1. 1. få som baserer seg på jord- og skogsbruk, og at
  2. 2. over halvparten har sitt yrke innen sjøfart eller losing.

Fiske er dermed ikke nevnt.

Denne definisjonen av et uthavnssamfunn opphører for mange steder utover 1900-tallet, men tilknytningen til sjøfart var likevel så sterk mange steder at disse ikke kunne betegnes som fiskevær. For å hindre at stedene havner mellom to stoler har jeg derfor i mitt arbeid valgt å redusere definisjonen slik at kravet om frekvent anløp av skip faller bort.

Fiskevær: Der uthavnssamfunnet baserer seg på de maritime næringene er det fiske og fangst som dominerte fiskeværene.[2] I motsetning til uthavner er det, i følge historiker Randi Rønning Balsvik, et begrep som kan brukes om mange slags samfunn, store og små, byer og mindre steder:

-       Der flesteparten var tilknyttet fiskerier, men ikke er det lenger.

-       Der fiskerier fortsatt er viktigste levevei selv om andre aktiviteter, både i forhold til arbeid og fritid, er kommet til.[3]

Avgrensning: Siden betydningen av begrepet uthavnssamfunn, etter min mening, endret noe seg over tid kommer jeg til å legge hovedvekt på  1800-tallet, men samtidig følge endringene utover 1900-tallet.

1800-tallet blir mest sentralt fordi dette kan betegnes som uthavnssamfunnenes storhetstid, men 1900-tallet blir også viktig fordi de fleste uthavnssamfunn måtte søke nye økonomiske tilpasningsformer.

Sammenligningsgrunnlaget endres dermed over tid, og spørsmålet er om oppgaven bør avgrenses til det Hundstad kaller det ”klassiske uthavnssamfunnet” som i realiteten kun eksisterte på 1800-tallet, eller om vi også bør ta med ”omskoleringsperioden” utover 1900-tallet? Jeg har i denne oppgaven valgt å trekke med begge former for uthavnssamfunn og økonomiske systemer i komparasjonen med fiskevær. Til slutt vil jeg også kort se på overgangen mange uthavnssamfunn fikk, særlig etter 2. verdenskrig, hvor betegnelsen sørlandske fiskevær blir treffende.

1800-tallet: Det klassiske uthavnssamfunnet og fiskeværet

Utover 1700- og 1800-tallet kom framveksten av uthavnssamfunnene. Hundstad mener denne utviklingen ikke kan forklares på bakgrunn av naturressursgrunnlaget. På slutten av 1800-tallet var det få som var selvforsynte på jordbruksprodukter, og fiske stod trolig lavere i kurs enn maritime næringer.

For de uthavnene som hadde gode havner var det imidlertid muligheter for en vellykket økonomisk tilpasning til skipsfarten. Det var ofte ikke bare de yrkesaktive men gjerne hele husholdet som dro nytte av skipstrafikken. Man tjente penger ved å tilby tjenester ovenfor mannskapet på de anløpte skipene. Uthavnssamfunnet ble dermed et servicesamfunn. Tjenestene kunne være alt fra bakerier til havariverft. Hele samfunnet ble dermed tilpasset seilskipsfarten på 1800-tallet.

Felles for disse uthavnssamfunnene var også en sosial lagdeling med den maritime yrkesgruppen øverst, tronet av skipperne, rederne, losoldermenn og handelsborgere, mens fiskere, dagarbeidere og andre som ikke var direkte tilknyttet det maritime tilpasningsmønsteret havnet i nedre del av den sosiale rangstigen.[4]

Akkurat som hele uthavnssamfunnet var tilpasset de maritime næringene fremstår fiskeværenes tilpasning til fiskenæringen som omtrent like gjennomgripende for lokalsamfunnet. Aktivitetene tilknyttet fiskeriene var mangeartede, og det fantes gjerne en rekke servicetjenester foruten foreningsliv.

De aller fleste hushold var i større eller mindre grad delaktige i fiskeritilknyttede aktiviteter. Fiskeværet kan dermed sees på som et system av fiskebåter, fiskebruk, hushold og serviceinstitusjoner.[5] Systemet skapte gjensidig avhengighet. På samme måte ser vi at uthavnssamfunnene oppfylte behovene til de ankommende seilskipene, samtidig som de selv var avhengige av at det stadig kom nye skip. Dette systemet av gjensidig avhengighet er også referert til av Ottar Brox som et lokalt sysselsettingssystem.[6]

Fiskeværet var mindre sårbare økonomisk enn uthavnssamfunnet da de ikke var avhengige av et eksternt marked (seilskipsfarten). Markedet for dem var lokalt og dermed mindre utsatt for svingninger i etterspørsel, men servicetjenestene kunne på den andre siden heller ikke forvente en plutselig stigning i etterspørselen. I tillegg var alltid faren for svikt i ressursgrunnlaget til stede.

Den maritime monokulturs fall:

Mot slutten av 1800-tallet ble det økonomiske systemet i uthavnssamfunn tilpasset seilskipsfarten rammet.

1. gradvis utbredelse av dampmotor som utkonkurrerte seilskipene,

2. krav om nye kunnskaper for å kunne utføre reparasjoner på dampskipene

3. samt produksjon av stadig større seil- og dampskip som igjen krevde større havner enn mange uthavner kunne tilby

Kombinasjonen av disse utkonkurrerte i stor grad uthavnene, og skipene søkte nå heller inn til byene inne i fjordene ettersom dampmotoren ikke lenger gjorde dem avhengige av vind.

Uthavnssamfunnene som var ensidig tilpasset seilskipsfarten måtte nå søke andre økonomiske tilpasninger, det samme var ofte tilfellet for uthavnssamfunn som ikke hadde gode havner, men som hadde stor grad av yrkesaktive sjøfolk. Når redervirksomheten gradvis forsvant fra uthavnsamfunnene ble det vanskeligere å få hyre.

På 1900-tallet utviklet uthavnssamfunnene seg i to retninger: Utenriks og kombinasjonen kystfart-fiske.

1900-tallet: Fra uthavnssamfunn til fiskevær:

I det klassiske uthavnssamfunnet på 1800-tallet var skillet mellom det sørlandske uthavnssamfunn og nordnorske fiskeværet skarpt da begge var ensidig og gjennomgripende økonomisk tilpasset ulike næringer.

På 1900-tallet forsvant Hundstads rendyrkede uthavnssamfunn nettopp på grunn av at grunnlaget for den tidligere økonomiske tilpasningen (seilskipsfarten) falt bort.

I kjølvannet av det rendyrkede uthavnssamfunn dukket det opp et samfunn hvor røttene til sjøfarten (og da utenriksfart) stakk dypt, og hvor fiske, som det ofte var lite tradisjon for i et samfunn preget av skipperkultur, ikke ble utbredt. Denne type uthavnssamfunn hadde gjerne lenge en høy andel av yrkesaktive sjømenn.

I uthavnssamfunn hvor skipperkulturen ikke hadde satt like dype røtter kom ofte en gradvis overgang til fiskenæringen. I tillegg ble kystfart mer aktuelt som en kombinasjon med fiske. Fisket fikk stadig større økonomiske betydning for disse uthavnene, og man kan eksempelvis i Korshavn og Sæløer i dagens Lyngdal kommune gradvis overgang til en ensidig tilpasning til fisket, og en befolkning som deltar i de ulike fiskeritilknyttede aktiviteter som typisk er betegnende for det økonomiske systemet i fiskeværet.

Hundstad mener imidlertid at det også er grunn til å tro at det gamle verdihierakiet i uthavnssamfunnene falt bort, og at yrkesfiskeres sosiale status dermed steg. Dermed mener han at det også i uthavnssamfunn tidligere preget av skipperkultur kunne komme en overgang til fiskenæring.

Oppsummert:

  1. Det sørlandske uthavnssamfunnet og det nordnorske fiskeværet framstår dermed opprinnelig som to monokulturer tilpasset ulik næring (altså maritim næring og fiskenæring).
  2. For begge steder var systemet gjennomgripende. Dvs at de fleste deler av samfunnet på en eller annen måte var tilknyttet det.
  3. Begge er også basert på et system basert på gjensidig avhengighet (ressurs – tjeneste eller varer – tjeneste). Hvis en av sidenes avhengighet ble endret ville også den andre siden falle fra. Det var dette som skjedde da den maritime monokulturen til uthavnssamfunnene falt sammen.
  4. Etter bortfallet stod fortsatt de maritime næringene sterkt i mange uthavnssamfunn, mens andre uthavnssamfunn igjen gradvis gikk over til fiskenæringen og dermed nærmet seg kraftig det nordnorske fiskeværet.

Brox, Ottar. “Avfolkes Utkant-Norge?” et forsøk på å føre konsolideringsdiskusjonen videre no. nr.6 (1982): S.381-85.

Hundstad, Dag. “Sørlandske Uthavnssamfunn: Fra Maritime Monokulturer Til Fritidssamfunn.” [D. Hundstad], 2004.

Niemi, Einar, Christine Smith-Simonsen, and Randi Rønning Balsvik. Det Hjemlige Og Det Globale: Festskrift Til Randi Rønning Balsvik. Oslo: Akademisk publisering, 2009.


[1] Dag Hundstad 2004: 7

[2] ——— 2004: 8

[3] Einar Niemi, Christine Smith-Simonsen, and Randi Rønning Balsvik 2009: 386

[4] Dag Hundstad 2004: 77

[5] Einar Niemi, Christine Smith-Simonsen, and Randi Rønning Balsvik 2009: 386

[6] Ottar Brox 1982: 383

,

Ingen kommentarer

Fra yrkeskombinasjon til yrkesspesialisering

Etter 2. verdenskrig var det stadig flere fiskere som spesialiserte seg på dette yrket. De ble eneyrkesfiskere og andre næringer ble ikke prioritert i samme grad som tidligere, eller ikke i det hele tatt. De gikk fra en yrkeskombinasjon til yrkesspesialisering. Hvorfor?

Tidligere har det blitt hevdet at spesialisering var mer økonomisk lønnsom, noe Ottar Brox og Ståle Seierstad tilbakeviser blant annet i artikkelen ”Yrkeskombinasjonens plass i den økonomiske utviklingen av utkantstrøkene” fra 1966. Her viser han at en overgang fra en yrkeskombinasjon, eksempelvis fiske og gårdsdrift, til yrkesspesialisering innen fiske medfører et krav om produktivitetsøkning for å oppnå samme resultat som før spesialiseringen.

Kort beskrevet og hentet fra hans artikkel kan vi helt forenklet forklare det på følgende måte:

Hvis vi for enkelhetens skyld kan dele inn produksjonsmengden i en yrkeskombinasjon mellom gårdsdrift og fiske likt, slik at hver av dem tildeles produksjonsmengden 1. Sammenlagt 2 mengder. I tillegg kan vi holde ute tidvis aktuelt arbeid utenfor lokalsamfunnet (eks. anleggsvirksomhet).

Ved en overgang til yrkesspesialisering innen fiske må fiskeren nå dekke inn behovet for de tidligere selvproduserte varene fra gårdsdriften i tillegg til behovet for fisk til eget forbruk. Dette betyr at han må selge fisk for å få kontanter til å kjøpe varer for.

Vi antar at prisen fiskeren får for fisken er halvparten av prisen han må betale for varene han trenger. Det vil si at han må selge 2 mengder fisk for å kunne kjøpe 1 mengde varer.

Om man skulle gå fra yrkeskombinasjon til yrkesspesialisering måtte man dermed fiske 3 mengder for å dekke inn samme behov som tidligere ble dekket av 2 mengder i en yrkeskombinasjon (1 gårdsdrift + 1 fiske). Man fisket 1 mengde til eget bruk og solgte 2/3 av fangsten for å kjøpe 1 mengde varer som tilsvarte det som tidligere ble produsert på gårdsbruket.

Yrkeskombinasjon: 1G + 1F = 2

Yrkesspesialisering: 3F = 2

Konklusjon: Ved yrkesspesialisering krever, i følge Brox, større grad av produktivitetsøkning fordi man må produsere mer enn ved yrkeskombinasjon.

Hvis man i tillegg produserte større mengder på gårdsbruket ville det kreve desto større arbeidsintensivitet i fisket for å dekke inn samme mengde.

Eksempelvis hvis produksjonsmengden i gårdsbruket var 3G og fisket 1F (altså 4 mengder) ville en yrkesspesialisering kreve at man nå som fisker måtte produsere 7 mengder for å oppnå samme resultat. 1F til eget behov + 6F som selges for å skaffe nok varer til å dekke 3G.

Brox kaller dette økte behovet for produktivitetsøkning for konverteringstapet fordi man får mindre igjen for å selge et produkt framfor å bruke det til å dekke eget behov.

Tapet blir mindre hvis forbruket fra gårdsdriften var lite. Med andre ord hvis gårdsdriften var lite betydningsfull, og man kanskje allerede måtte dekke inn behov som denne ikke klarte å produsere nok av, ville det være enklere å spesialisere seg.[1]

Kanskje var det nettopp dette som var tilfellet i Sæløer. Gårdsdriften fikk lite å si etter 1950, og selv om noen trolig dyrket litt smått rundt om kring var det fisket som var dominerende. Med få andre valgmuligheter falt yrkeskombinasjonen gradvis bort og man fikk et lokalsamfunn av eneyrkesfiskere.

Brox og Seierstad nevner også andre faktorer som kan gjøre en overgang til yrkesspesialisering enklere:[2]

  1. Når produsenten har tilgang til godt kapital-utstyr.
  2. Når produsenten har liten forsørgelsesbyrde – familien er liten eller produsenten enslig.

Sistnevnte er aktuell både før, under og etter den store flyttestrømmen fra omkring 1960. Det er enklere for enslige å spesialisere seg da forsørgelsesbehovet er lavt. Samtidig er det også enklere for enslige å flytte enn for en familie, og man flytter gjerne til steder hvor forholdene i punkt 1 er bedre, samt bedre salgspriser.

En overgang til yrkesspesialisering blir dermed trolig bakgrunnen for at flere velger å flytte. Disse flytter på grunnlag av en forventning om bedre inntekter og et bedre økonomisk grunnlag.

Modell for selvforsynerens levestandard:

Til slutt vil jeg legge ved modellen Brox og Seiersted bruker for å måle selvforsynerens levestandard og som da også er utgangspunktet for å kunne definere hvorvidt en overgang fra selvforsyning/yrkeskombinasjon til yrkesspesialisering er lønnsom eller ikke.

Først selve modellen:

Selvforsynerens levestandard - Modell

Så med forklaring:

Venstre side viser forbruk av egen produksjon mens midten viser fortjeneste på salg av egenproduserte varer. Til høyre er annen kontantinntekt.

Kilde:

Brox, Ottar, and Ståle Seierstad. “Yrkeskombinasjonens Plass I Den Økonomiske Utviklingen Av Utkantstrøkene.” Statsøkonomisk tidsskrift 80, no. 2 (1966): 59-79.


[1] Ottar Brox and Ståle Seierstad 1966: 60-62

[2] ——— 1966: 63

, , , ,

Ingen kommentarer

Når et utkantsamfunn mister sin livskraft

Før vi starter: Hva er livskraft, og hva gjør et samfunn livskraftig?

Ordet livskraft leder oss til å tenke på vilje til fortsatt eksistens eller livsgnist. Det har også blitt omtalt som “Liv laga”, men før jeg begynner å lage en definisjon på dette uttrykket skal jeg heller forholde meg til en mer formell definisjon av et livskraftig lokalsamfunn:

“Livskraft blir et kulturelt fenomen som studeres gjennom å se på hvordan ulike aktørgrupper forhandler om stedets videre muligheter som bosted [...] Det er dermed en kobling mellom livskraft og begrepene identitet og tilhørighet”.[1]

Kort kan man si at stedets livskraft henger sammen med hvor sterkt lokalbefolkningen føler for stedet og ønsker å arbeide for å fortsatt kunne bo her tross motbør.

Da Allan Sunde og Nordlandsforskning i 1992 publiserte arbeidsnotatet “Når folk og fisk svikter”, var det helst med tanke på nordnorske utkantsamfunn. Likevel kan begrepet uten videre brukes om sørlandske uthavner og utkantsamfunn.

I årene etter 2. verdenskrig var fortsatt de fleste uthavner mellom Lindesnes og Lista fulle av det man kan definere som livskraft. I Sæløer gikk man i sterkere grad over til fisket, og i Korshavn bygget man ut fiskeindustri på 60-tallet. Loshavn og Eikvåg var uthavnene med minst optimisme knyttet til seg. Disse samfunnene hadde en gjennomgående befolkningsnedgang som hadde vart gjennom det meste av 1900-tallet. Rundt 1950 var samfunnene rammet av forgubbing, og lite kunne hindre folk fra å fortsette å flytte fra stedet.

I Sæløer var det imidlertid optimisme knyttet til stedet. Befolkningen økte, flere barn ble født enn noen gang tidligere. Fisket var godt. Rundt 1950 var det få eller ingen som trodde at oppgangen ville endre seg den nærmeste tiden. I alle fall ikke så tidlig og så kraftig. Etter 1960 ble imidlertid befolkningen i Sæløer satt på en rekke prøvelser som skulle komme til å rokke ved den tidligere optimismen og samtidig redusere stedets livskraft.

Når enkeltmennesker eller familier velger å flytte eller bli værende er det visse faktorer som blir avgjørende. Inntekt var helt klart en viktig årsak. Helt enkelt kan man si med Anders Dedekams egne ord at ”tankegangen er at inntekten er et mål på den levestandard familien kan oppnå”.[2] Med andre ord hvis levestandarden blir forringet lokalt, eller hvis forskjellen mellom lokalsamfunnet og levestandardene familien har mulighet til å oppnå ved å flytte blir stor nok kan dette medføre at man ser seg nødt til å flytte. Når stadig flere flytter, enten på grunn av inntekt, dårligere kommunikasjon, eller andre årsaker som forringer livet i uthavnen vil samfunnet krympe.

Sæløer som eksempel: Uten varierte næringer hadde ikke ungdommen her store muligheter til å få arbeid, og man flyttet gjerne ut. Antall barn ble lavere og skolen ble nedlagt ned. Læreren flytter og butikken legges ned (læreren drev butikken de siste årene før han flyttet). På 1970-tallet bodde det for få mennesker her ute til at en ny butikk kunne startes opp igjen, og flere flyttet. Vi får en dominoeffekt. Snart var det nesten kun eldre som fortsatt var boende her ute.

Vi ser dermed at livskraften til stedet gradvis minker. Den minker i takt med at stadig færre er villige til å kjempe for goder i form av bedre kommunikasjon og utbygging av industri. Når befolkningen minker blir Sæløer stadig mindre prioritert politisk, og når skolen legges ned blir man henstilt til å sende barna til Korshavn, noe som trolig var en katalysator for flytting mellom Sæløer og Korshavn.

Dette var kun noen tanker rundt livskraft og uthavner, og må ikke sees på som fullstendig. Jeg legger også ved et tankekart av de viktigste betingelsene for et livskraftig lokalsamfunn:

Et tankekart over de viktigste betingelsene for et livskraftig lokalsamfunn

Dedekam, Anders, Om utkanene i velferdssamfunnet, Informasjonshefte nr.2 – 1978, Møre og Romsdal Distriktshøgskole, Molde

Sande, Allan. Når Folk Og Fisk Svikter: Om Levekraftige Lokalsamfunn I En Tid Med Kvoteregulering,Strukturrasjonalisering I Fisket Og Befolkningsmessig Nedgang I Utkantstrøk, Nf-Arbeidsnotat. [Bodø]: Nordlandsforskning, 1992.


[1] Allan Sande 1992: 2

[2] Anders Dedekam 1978: 17

, , , , , ,

2 Kommentarer

Kreativitet eller unyttig tidsfordriv?

Jeg holder en knapp på den siste ;-)

Jeg holder en knapp på den siste ;-)

Jeg vet fortsatt ikke om jeg kan definere dette som et spill eller en eller annen merkelig kompilasjon av fysikk og materialer/stoffer, men jeg ble likevel, som du ser, fascinert av denne skapelsen.Og av en eller annen grunn ble jeg nødt til å skrive fornavnet mitt.

Nysgjerrig, eller oppgitt? Prøv selv her.

Ingen kommentarer